I dag skriver jeg om alt!

Er vi egentlig skapt for å være monogame?

Er kjernefamilien den beste måten å organisere hverdagslivene våre rundt?

Og hvordan ble egentlig vår kulturelle besettelse av kvinners utseende, jomfrudom og kontrollen over kvinners kropper til?

Altså. Er det noe jeg elsker å nerde på, så er det hvordan våre kulturelle normer, organiseringen av vårt sosiale liv og det vi anser som «normalt og naturlig», er intimt sammenvevd med utviklingen av patriarkalske og kapitalistiske maktstrukturer. Når du først begynner å se sammenhengene, blir de plutselig umulige å ignorere.

Ta konseptene våre om kjernefamilien, institusjonelt monogami eller selve forestillingen om farskap. Gjennom mesteparten av vår evolusjonære historie var kjernefamilien utenkelig, spørsmålet om farskap var uvesentlig, og monogami var, om ikke uvanlig, så i hvert fall ikke noe man anså som å ha noen ting med etikk, moral eller natur å gjøre.

Alle disse konseptene er relativt nye oppfinnelser sett i lys av menneskehetens evolusjon, og er institusjonelle produkter av eiendomsrett, arv, akkumulasjon og vårt moderne forbrukersamfunn.

For å forstå hvordan de endte opp med å gjennomsyre kulturen og levesettet vårt, må vi begynne med å snakke om hvordan mennesker levde til alle tider før framveksten av sivilisasjonen.

Før sivilisasjonen

Fram til folk ble bofaste og lærte hvordan å drive landbruk, var alle mennesker jegere og sankere. De levde slik mange urfolk og stammesamfunn fremdeles lever i dag: I små grupper hvor man livnærte seg på det naturen hadde å gi, hvor man anså seg selv som en integral del av økosystemet rundt seg, og hvor man organiserte hverdagslivet og kulturen rundt matriarkalske prinsipper som støttet opp under liv og relasjoner.

I disse stammesamfunnene hadde kvinner ofte et særlig ansvar for å forvalte materielle ressurser, sørge for rettferdig fordeling og ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Arv og slektskap ble regnet matrilineært, altså: Det som betydde noe var hvem moren din var, ikke hvem faren din var. Dette har en naturlig forklaring, siden det ofte ikke var sikkert hvem som var far til et barn, mens det aldri var noen tvil om hvem som var moren.

Mange ulike historiske og sosialantropologiske funn på tvers av kontinenter peker i retning av at kvinner i jeger- og sankersamfunnene hadde seksuell og kroppslig suverenitet, og at det ikke var uvanlig at kvinner hadde flere seksualpartnere. Dette understøttes av kvinners biologiske seksuelle preferanser, som ofte lener i retning av et behov for variasjon, novelitet (min fornorsking av det engelske ordet novelty) og frihet i sitt seksuelle uttrykk (når kulturelle normer ikke båndlegger vår naturlige adferd).

Vi kan altså anta at mennesker biologisk og evolusjonært har organisert livene sine rundt polyamorøse relasjoner og seksuell frihet i nesten hele vår rundt 300 000 år lange historie. (Betyr det at alle var polyamorøse? Nei, det har vi ikke noe grunnlag for å hevde. Men at det var vanlig? Absolutt.)

Barna som ble født ble anerkjent som morens barn, barnet ble ivaretatt av morens familie og mannlige slektninger (selvsagt i samarbeid med det større stammefellesskapet), og farens rolle var i stor grad underordnet. Dette er det mennesker «til alle tider» har ansett som normalt og naturlig.

Så, for noen tusen år siden, endret dette seg.

Mennesket ble bofast, folk lærte seg å holde husdyr og avle planter, og begynte å dyrke jorden. Først i områdene rundt datidens Mesopotamia i Midtøsten for rundt 10 000 år siden, og etter hvert i resten av verden i takt med at kunnskapen om landbruksteknologiene spredte seg.

Hva hadde dette å si for framveksten av patriarkatet og kapitalismen? Alt, skal det vise seg.

Der jeger- og sankersamfunnene stort sett hadde levd fra hånd til munn, gjorde framveksten av landbruket det mulig å produsere mer mat enn man trengte i øyeblikket og lagre denne maten til seinere. Viktige, energirike råvarer som korn, ris og mais kunne oppbevares i lang tid, og spørsmålet om umiddelbar overlevelse var ikke lenger like prekært. En større del av befolkningens ressurser kunne derfor bli frigjort til andre ting enn å skaffe mat, og man kunne begynne å bygge byer og sivilisasjoner.

Der jegerne og sankerne som regel var nomader, og større mengder materielle ressurser var upraktisk og uhensiktsmessig å drasse rundt på, gjorde det faktum at man ble bosatt på ett sted det mulig og ettertraktet å opparbeide seg større materiell overflod. Med andre ord ble plutselig fundamentet lagt for akkumulasjon.

Landbruket endret fundamentalt på hvordan mennesker ikke bare forholder seg til naturen, men også til hverandre.

Der selve forestillingen om eierskap over land og jord tidligere var utenkelig, og alle ressurser ble ansett som felleseie (i den grad man i det hele tatt forholdt seg til konseptet å «eie»), ble nå eiendomsretten helt instrumentell i å organisere en ny type samfunn. Det ble brått viktig å vite hvem som eide jorden for å vite hvem som hadde eierskap over produksjonsmidlene og de akkumulerte ressursene. Idealet om individuell rikdom begynte å sive inn i menneskesinnet.

Dermed kom også spørsmålet om arv inn. For hvordan skulle man overføre velstanden til den neste generasjonen dersom man ikke visste hvem som var ens legitime barn? Med ett var det ikke bare eierskap over jord som ble viktig, men også eierskap over kvinners kropper. Inn kommer institusjonelt monogami, patriarkalske ekteskapsstrukturer, begrensning av kvinners frihet og bevegelse, og religiøse idealer om jomfrudom, «renhet» og kvinner som mannens eiendom.

Det er viktig å stoppe opp her for å forstå den grunnleggende forskjellen på matriarki og patriarki: Den gamle matriarkalske tenkemåten forstod materielle ressurser som noe som måtte flyte - gjennom relasjoner og økosystemer - for å sikre mest mulig liv og vitalitet til fellesskapet. Den nye patriarkalske tenkemåten var tuftet på ideer om individualitet, separasjon fra naturen og ekstraksjon fra jorden og dens livsstøttende egenskaper.

Liv er altså et nøkkelord her. Hva er det som bygger opp liv og økosystemer, og hva er det som utarmer dem?

Siden landbrukets inntog, og sammen med det det «nye» målet om individuell akkumulasjon og de tilhørende sosiale institusjonene som eiendomsrett, ekteskap, monogami og arv, har verden slik vi kjenner den blitt drevet av strukturer som (i større eller mindre grad) systematisk utarmer liv.

Hvor rask denne utarmingen har gått, og i hvor stor grad den har gjennomsyret kulturen og samfunnet, har riktignok variert. Mange plasser levde vanlige mennesker relativt skjermet for utarmende strukturer helt fram til slutten av middelalderen (tenk bare på bønder mange plasser i Europa som levde i paganistiske, naturnære kulturer og med mer fritid enn moderne mennesker nesten helt fram til opplysningstiden). Men i det store og det hele tror jeg ikke det er feil å si at samfunnsutviklingen de siste 10 000 årene har gått i retning av stadig mer utarming og ekstraksjon. Dette skjøt for alvor fart da Europa begynte koloniseringen av resten av verden.

Det har ikke bare vært livet i naturen og i økosystemene våre som har blitt utarmet, men livet i oss selv som mennesker. Og det er dette som mer enn noe annet kjennetegner kapitalismen: Et system som ekstraherer og utarmer livskraft og vitalitet gjennom å omdanne naturkapital og sosial kapital til produkter som kan selges for penger og akkumuleres hos noen få.

Den moderne kapitalismen hadde sin spede begynnelse omkring 1500-tallet, og begynte for alvor å ta form i takt med industrialiseringen av den vestlige verden, men den skulle enda ta mange nye former. Den kanskje største endringen i våre sosiale liv fant sted etter andre verdenskrig, hvor vi enkelt sagt gikk fra å organisere samfunnet vårt rundt storfamilien, landsbygden og fellesskapet, til å organisere alt rundt kjernefamilien som den naturlige sosiale enheten.

Kjernefamilien: En gavepakke for kapitalismen

Ha i bakhodet at kapitalismens store utfordring alltid er å sikre størst mulig etterspørsel etter produkter. Det er kjøp av varer og tjenester som holder «hjulene» i gang, underforstått de økonomiske hjulene som har som formål å alltid skape mer økonomisk vekst for dem som eier verdier.

Fram til andre verdenskrig var fremdeles den materielle velstanden relativt lav sammenliknet med i dag, og forbruket vårt var ikke stort nok ifølge dem som hadde makt, penger og fabrikker. Maskiner og teknologi hadde effektivisert produksjonskapasiteten vår noe vanvittig, men produksjonen hadde ikke nok avsetning i befolkningen – etterspørselen var ikke stor nok. Mye av grunnen til dette, sånn i kombinasjon med at inntektene fremdeles var lave, var at store deler av befolkningen fremdeles var bønder, at folk fremdeles i stor grad var selvhjulpne på det som fantes av ressurser i lokalmiljøet, og at den sosiale integrasjonen i samfunnet fremdeles var stor - med langt større oppslutning om sosiale fellesskap, kirken, storfamilien og det kollektive vi-et enn vi har i dag.

Her kommer vi til et helt avgjørende poeng:

Folk som har et stort sosialt fellesskap og et sterkt økosystem hvor ressurser deles og sirkuleres, er veldig dårlige forbrukere.

Dette er en trussel for kapitalismen, som er avhengig av at vi har et stadig høyere forbruk.

Så, hvordan få folk til å bli «flinke» forbrukere? Enkelt: Ved å oppløse det sosiale nettverket og økosystemene som gjør oss robuste og selvhjulpne, slik at vi blir mer avhengig av systemet for å overleve. Det beste verktøyet for å få dette til? Kjernefamilien.

Konseptet om kjernefamilien baserer seg på en surrealistisk ide om at den mest ideelle og rasjonelle måten for mennesker å leve på, er ved å separere seg fra fellesskapet og isolere seg i små bokser hvor stort sett hele det sosiale livet foregår.

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette fra et kapitalistisk synspunkt er perfekt:

Når folk mister store deler av det sosiale nettverket sitt, mister de også støtteapparatet som tidligere bidro med avlastning i det viktige arbeidet med å få sørge for at mennesker overlever, er trygge, mette, sunne og ivaretatt (alt det såkalt reproduktive arbeidet som danner grunnlaget for at samfunnet til enhver tid har tilgang på produktive arbeidere). Dermed blir man avhengig av å kjøpe tjenester som omsorgsoppgaver, husvask og ferdigmat for å dekke sine grunnleggende behov.

Videre blir hver husholdning nå en egen forbruksenhet som har behov for sine egne fulle sett av alt man i modernitetens tidsalder anser som nødvendig for å overleve: Vaskemaskiner, komfyrer, toaletter, biler, frysere, kjøleskap, TV-er og en uendelig lang rekke andre ting.

Det er genialt: Istedenfor å organisere oss i fellesskap hvor flere deler på ressursene, ble det nå normalt at hver eneste lille husholdning skulle ha sine egne eksemplarer av de samme tingene. Etterspørselen etter varer eksploderte, og forbrukersamfunnet slik vi kjenner det tok for alvor form.

Fra et kapitalistisk synspunkt er dette fantastisk. Fra et økologisk synspunkt er det en katastrofe.

Antakeligvis er det ingenting som har akselerert tempoet i retning av økologisk kollaps så mye som det at hele verden på samme tid bestemte seg for å organisere samfunnene sine etter en kjernefamiliestruktur. Forbruket av naturressurser eksploderte samtidig som idealet om den lykkelige husmoren med sin egen vaskemaskin bredte om seg. Og siden har det bare fortsatt å gå oppover i en eksponentiell kurve.

Så er det selvfølgelig veldig mye mer å si om akkurat denne perioden av historien vår. For eksempel hvordan kjernefamilien forsterket usynliggjøringen av kvinners reproduktive arbeid, bidro til en drastisk økning i ensomhet og psykisk uhelse, og (i hvert fall i tiårene etter krigen) gjorde kvinner mer avhengig av mannen, med alt det innebar av økt risiko for økonomisk, fysisk og psykisk vold og ufrihet. Eller hvordan det at kvinner etter hvert kom ut i arbeid også bidro til et ytterligere press på husholdningens ressurser og dermed enda sterkere etterspørsel etter forbruksvarer for å holde hodet over vannet i hverdagen (noe som selvfølgelig var sterkt ønsket fra våre kapitalistiske overherrer). Eller hvordan kjernefamilien var helt nødvendig for utviklingen av den hyperindividualiserte kulturen vi svømmer i i dag. Men alt det får bli stoff for en annen gang.

Oppsummert er det enormt mye spennende man kan, og bør, diskutere og reflektere over når det gjelder økonomiske strukturer og hvordan de opp gjennom historien har påvirket livene våre. Jeg er overbevist om at det er helt avgjørende at vi utdanner oss selv i hvordan og hvorfor samfunnet, kulturen og økonomien vår har utviklet seg, slik at vi kan utfordre våre vedtatte sannheter og spørre oss selv hvordan vi ønsker at framtiden skal se ut.

Helhetlig samfunnsendring og regenerativ revolusjon må starte med at vi retter oss selv kritiske spørsmål omkring hva vi i dag tar for gitt, hva vi tror at «må» være på en viss måte, og hva vi anser som verdifullt, moralsk eller ønskelig.

Kanskje oppdager vi at virkeligheten kan se ut på en helt annen måte enn vi har trodd, og at det faktisk går an å leve livene våre på en helt annen måte.

Hva er egentlig formålet med penger?

Det er et spørsmål vi altfor sjelden stiller oss selv.

Innenfor kapitalisme er svaret enkelt: Formålet med penger er akkumulasjon, altså det å samle stadig mer av dem.

Når får du nok penger?

Aldri.

Det fins alltid mer du kan samle. Du blir aldri “ferdig.” Du kommer aldri til et punkt hvor du har fått nok.

Hva er poenget med pengene? Ingen vet egentlig. Det er bare å ha dem. Sørge for at ingen andre får dem. Utover det fins det ikke noen målstrek i det kapitalistiske spillet.

Det er jo ikke som om de superrike bruker pengene til noe nyttig. Stort sett blir de bare plassert, altså investert, på steder hvor de skal vokse til å bli enda flere penger.

Joda, en del blir også brukt på ekstravagant forbruk: Giga-yatcher, privatfly, store mansions eller det å sende kjendiser opp i romskip. Men på tross av dette vanvittige sløseriet, blir de rike stadig rikere. Pengene vokser raskere enn de rekker å bli brukt.

Dette er takket være den strukturelle omfordelingen innenfor kapitalismen: Omfordelingen som gjør at pengene flyter nedenfra og konsentrerer seg på toppen.

Når formålet med penger blir akkumulasjon, blir nemlig også systemet innrettet deretter.

Penger avler penger. De som har lite, får mindre. De som har mye, får mer. Pengene flyter oppover i systemet og omfordeles fra folk flest til dem som allerede eier mest.

Innenfor kapitalismen er det enkeltindividet som er måleenheten, og maksimering av profitt som er målet. Du vinner spillet når du kan vise at du har hamstret og akkumulert mest mulig penger for deg selv.

Regenerativ økonomi er diametralt motsatt.

Innenfor regenerativ økonomi er det økosystemet som er måleenheten og sirkulasjon som er målet.

Det handler ikke lenger om hvor mye du kan samle for deg selv, men hvor flink du kan være til å få penger til å bevege seg, som blod som flyter gjennom kroppen og frakter næring til alle cellene.

Her kommer vi inn på hva jeg mener formålet med penger bør være:

Å flyte dit hvor de kan komme mest til nytte.

Penger er nemlig som et næringsstoff. De kan brukes til å dekke folks behov, skape nyttige ting, styrke trivselen og gjøre livskvaliteten for alle bedre. Men det fordrer jo at de kommer i hendene på dem som har de største behovene.

Det hjelper lite at det fins mye penger i verden hvis folk flest ikke har dem, og det har liten hensikt å skape verdier hvis de ikke kommer folket til gode.

En regenerativ økonomi anerkjenner det faktum at penger bør brukes for å dekke folks behov og sørge for at den kollektive velstanden maksimeres.

(I motsetning til slik det er nå, hvor folks behov står i direkte konflikt med målet om å gjøre de rikeste rikere.)

Grunnen til at de rike kan bli rikere er nettopp fordi de utarmer de fattige.

Innenfor kapitalismen ender alle opp med å bli konkurrenter. Systemet oppfordrer til individuell berikelse og antisosial oppførsel. Vi blir stadig lært opp til å tenke på hva som er mest gunstig for meg, hvordan jeg kan hevde meg og hvordan jeg kan optimalisere min karriere og investeringer for å komme ut på toppen. Dette skaper et system hvor det alltid må være mange tapere for at noen kan vinne.

I en regenerativ økonomi handler ikke rikdom om hvor mye du som enkeltindivid kan akkumulere, men om hvor mye sirkulasjon du kan skape i økosystemet. Rikdom forstås ikke utelukkende som personlig berikelse, og enkeltindividet forstås ikke som separat fra sine omgivelser, men snarere som en integrert del av et større økosystem. Med dette kommer forståelsen om at individet aldri kan trives så lenge økosystemet lider.

Taper du, taper jeg. Taper naturen, taper vi alle. Derfor må helheten ivaretas.

Idealet om personlig rikdom er historisk sett en ny oppfinnelse.

Våre jeger- og sankerforfedre hadde ingen konsepter for å forstå tanken om individuell berikelse.

Gjennom alle tider har individuell berikelse på bekostning av fellesskapet snarere blitt ansett som patologisk og uønsket oppførsel.

Hvis du prøvde å hamstre alt kjøttet etter jakten for deg selv, ville du raskt blitt straffet.

Folk som ikke klarte å handle ut fra fellesskapets beste, ble i verste fall utstøtt fra flokken.

De som var rike, var de som delte mest.

Det er bare i moderne tid at egoistisk oppførsel har blitt et ideal.

Nå blir de mest egenrådige, de mest hensynsløse og de mest nådeløse sett opp til og hyllet som helter, pionerer og eksempler til etterfølgelse.

De som vokser raskest, som kan ha et ubegrenset forbruk og som kan omgjøre mest mulig natur og sosial kapital til økonomisk profitt, er dem vi ønsker å bli. Det sier litt om vår skakkjørte kultur og hvordan vi har internalisert kapitalismens verdier.

Overgangen fra kapitalisme til en regenerativ økonomi handler om å redefinere hva målet for penger skal være.

Målet kan ikke lenger være formålsløs akkumulasjon. Snarere må vi tenke på penger som et næringsstoff som må sirkulere - som vann som må flyte rundt i hele økosystemet, eller blod som må flyte i hele kroppen. Hvis alt blodet samler seg i hodet, har vi som kjent problemer. Det er der vi er nå som samfunn.

For å redefinere målet for penger, er vi ikke bare nødt til å endre måten vi tenker om penger, men vi er nødt til å endre måten vi forstår oss selv.

Vi er ikke separate individer hvor rikdommen stopper hos oss. Vi er ikke enkeltceller som fungerer uavhengig av resten av kroppen.

Snarere er rikdom og utvikling for enkeltindividet ensbetydende med rikdom og utvikling for fellesskapet. De to kan ikke skilles fra hverandre.

Vi må få strømmen av penger til å endre retning.

Ikke lenger nedenfra og opp, men ovenfra og ned. Som en demning som rives og sildrer i tusen bekker. Jo mer vi kan få penger og verdier til å flyte - som strømmer av vann som ledes tilbake til våre lokalsamfunn, våre nabolag, våre lokale økonomier og våre fellesskap - jo mer velstand kan vi skape for oss alle.

Dette kan i praksis se ut på mange forskjellige måter:

Deling av ressurser og utstyr. Felles spare- og forsikringsgrupper. Felles finansiering av gode saker. Dugnader. Lokale felleshager og sambergingstiltak. Uformelle gaveøkonomier. Nabolagsinitiativer som gir folk tilgang til grunnleggende goder eller sørger for intern omfordeling til dem som har minst. Kollektivt eierskap av land og verdier. Lokal handel framfor langreiste varer. Arbeiderstyrte bedrifter. Lokale valutaer. Tidsbanker.

Demokratisering av økonomien og strukturell endring av politikken.

Dette er ikke løse tanker og ideer. Allerede er det mange rundt omkring i verden som gjør mye av dette. Jobben er koordinere dem på et større nivå og sette alt i system slik at vi bygger solide, omfordelende strukturer.

Den regenerative økonomien bygges én ide, én handlingsendring, ett initiativ av gangen.

Dette er arbeidet vi har foran oss.

Fra individ til fellesskap.

Fra fragmentering til kollektiv mobilisering.

Fra akkumulasjon til sirkulasjon.

Jonas Bals (en av mine favorittskribenter i Klassekampen) hadde en god tekst i Signert-spalten forrige helg, og den satte tankene i gang.

Han skriver om hvordan vi trenger felles fantasi og forestillingsevne for å klare å skape dyptgripende samfunnsendringer.

Som historiker trekker han paralleller til arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet, og hvordan folket klarte å endre samfunnet de levde i på tross av fattigdom og ekstremt harde kår for arbeiderne. Han peker på at utdanning, organisering og samling om felles krav var avgjørende faktorer for at de lyktes med å skape velferdssamfunnet, men bakenfor dette lå det noe enda viktigere:

En tydelig framtidsvisjon og en tro på at en bedre verden var mulig.

Jeg tror at når vi snakker om samfunnsendring og regenerativ revolusjon, er nettopp behovet for en visjon noe som ikke kan understrekes nok. Jeg tror også at det antakeligvis har vært nettopp visjonene som har vært mangelvare de siste tiårene, og som er den viktigste grunnen til at vi fremdeles er fastlåst i dagens strukturer.

Ikke bare har vi ikke klart å enes om en felles vei framover - vi har i det hele tatt ikke klart å forestille oss et alternativ til dagens utarmende, kapitalistiske dommedagsspor. Denne manglende forestillingsevnen gjør at vi fremdeles lever i et scenario som styrer oss mot samfunnskollaps.

Da nyliberalismen etablerte seg med Reagan og Thatcher på 80-tallet, bredte uttrykket “there is no alternative” om seg, altså troen på at nyliberalismen og kapitalismen var den eneste måten å organisere økonomien på, og at alle andre alternativer var utenkelige.

Thatcher klarte med denne ene setningen å effektivt få balletak på folks virkelighetsoppfatning og begrense deres forestillingsevne. “TINA” er et godt eksempel på hvordan de styrende klassene etablerer det som filosofen Antonio Gramsci omtalte som et kulturelt hegemoni: Et narrativ som får dominans i kulturen gjennom at eliten fremstiller sine egne verdier og virkelighetssyn som allmenngyldige. Dette gjennomsyrer samfunnet slik at folkets tanker begynner å harmonisere seg med ideologien til dem som styrer, selv når det ikke er i deres beste interesser.

Dette fikk meg til å tenke på hva jeg lærte på sosiologistudiet om sosialkonstruktivisme og hvordan vi mennesker skaper vår egen virkelighet. (Hvem skulle trodd at jeg skulle lære om manifestasjon på NTNU lenge før new age-spiritualitet ble mainstream?)

Det såkalte Thomasteoremet sier: “If men define situations as real, they are real in their consequences”. Altså, det mennesket oppfatter som virkelig, blir virkelig i sine konsekvenser - ikke så langt unna manifestasjonsfilosofien altså.

En tanke eller en mening trenger ikke ha noenting med den objektive virkeligheten å gjøre, den kan bokstavelig talt bare bli funnet på som en fiks idé hos noen, men fordi mange nok velger å tro på den, blir den til “objektiv virkelighet” i folks hoder, og med det til strukturell virkelighet ute i verden. Det er akkurat det Thatcher fikk til, og akkurat det som er grunnen til at så mange av oss sliter med å forestille oss en annen verden enn den vi lever i.

Uansett om man snakker om temaet fra perspektivet til spiritualisme og kvantefysikk, eller samfunnsvitenskap og sosiale konstruksjoner (eller for den del medisinfeltet og placeboeffekten), er essensen den samme:

Det vi tror på, har kraft til å forandre virkeligheten.

Og i veldig lang tid har sannheten vi har trodd på vært at verden ikke kan endres.

Fortellingen om at det ikke er noe alternativ, og at det ikke hjelper å engasjere seg uansett, har fått slått rot for lenge. Det har gjort folk passive og apatiske.

I astrologi utgjør de fire elementene vann, jord, luft og ild et viktig strukturelt rammeverk for forståelsen av den menneskelige psyken.

En viktig skillelinje her går mellom de såkalte rasjonelle og irrasjonelle elementene. Luft og jord hører til de førstnevnte og står for tanker, prinsipper, strukturer og jordnær pragmatisme. Ild og vann hører til de sistnevnte og representerer visjoner, følelser, intuisjon og spiritualitet.

Ingen av elementene er viktigere enn noen andre. Alle er like verdifulle og bidrar med ulike, helt essensielle deler til vår menneskelige opplevelse.

Men ilden og vannet, de “irrasjonelle” elementene, har blitt kvelt og undertrykt i samfunnet vårt i flere århundrer, helt siden opplysningstiden. Jorden og luften tok fullstendig dominans i takt med at det naturvitenskapelige paradigmet utviklet seg hvor kun det som kunne observeres, måles, veies og forklares rasjonelt og fornuftig, ble tillagt verdi. Den visjonære ilden og det emosjonelle vannet ble latterliggjort og fremmedgjort.

Resultatet er at vi i flere hundre år har vært emosjonelt, kulturelt og psykologisk splittet fra oss selv.

Vi er i en konstant ubalanse der halvparten av selvet vårt lever fortrengt i skyggene av bevisstheten vår, i konflikt med de delene av oss som kulturene har bestemt at har verdi.

Dermed klarer vi aldri å finne helhet. Vi klarer ikke å gjenintegrere de delene av oss selv som vi mangler.

Det er denne integrasjonen som må skje for at separasjonen skal ende og vi kan samles om den regenerative revolusjonen. Og integrasjonen starter med å bringe ilden og vannet tilbake på sin rettmessige plass i balansen.

Vannet - følelsene og emosjonene som kobler oss sammen til hverandre og utstyrer oss med et følelsesmessig kompass i hverdagen - har jeg skrevet litt om i denne teksten (inspirert av VM og hvordan det påvirker følelsene våre som nasjon).

Ilden representerer noe litt annet.

Ilden er vår forestillingsevne.

Den er våre visjoner, våre inspirerte tanker, våre drømmer og ikke minst vår tro på at det vi drømmer om er mulig å oppnå.

I ilden bor intuisjonen vår, spiritualiteten vår og vår kontakt med det store altet, inkludert alle de mulige tidslinjene i universet.

Der jorden forholder seg til hverdagens pragmatisme og tar utgangspunkt i hva som er mulig å få til her og nå, og luften tenker kaldt, rasjonelt og prinsipielt om ideer, planer og teoretiske muligheter, er ilden visjonær, lidenskapelig og beveger seg utenfor alle boksene.

Ilden sprenger rammene for hva vi tror er mulig. Dermed pløyer den veien for helt nye veier og muligheter.

Uten ilden blir vi ikke bare passive og desillusjonert, slik vi ser at store deler av samfunnet er i dag - men vi mister også kraften og evnen til å tro på bedring. Dermed blir vi fanget i en hengemyr. For ingenting er mulig hvis vi ikke tror det er mulig.

Hvordan kan vi integrere ilden som et likestilt element i vår kollektive bevissthet og gi den mer rom i samfunnet vårt?

Jeg tror mye handler om bevissthet og holdningsendring. Hvordan møter vi ilden i dagliglivet vårt? Når noen vi kjenner snakker om drømmene sine, gir vi dem rom til å dele dem og utvikle dem videre? Møter vi dem med begeistring og oppmerksomhet? Eller går vi rett til å snakke om begrensningene og alt som gjør at drømmen ikke er mulig?

Når noen snakker om lengselen etter en bedre verden, tør vi å gi oksygen til flammen og drømme sammen med dem? Tør vi å si at ja, vi lengter egentlig etter det samme, og det burde jo ikke være helt umulig å få til? Eller er vi så redde for å virke naive og uten bakkekontakt at vi umiddelbart skyter alt ned?

Og for den saks skyld, hva sier du til deg selv når du kjenner en hemmelig drøm presse seg på? Når du tar deg selv i å lengte etter et helt annet liv eller en helt annen hverdag enn den du lever i nå - som for eksempel å kjøpe deg en seilbåt selv om du aldri har seilet før, eller å si opp jobben som regnskapsfører for å bli profesjonell kunstner, eller å selge huset og reise rundt i en bobil - hva sier du til deg selv? Tør du å tro på at det er mulig, tør du å la dagdrømmen få leve, eller slår du hardt ned på den spede flammen så opptenningsveden aldri tar fyr?

Det er alltid enkelt å være den som kritiserer. Det er lett å si at noe aldri kommer til å gå, eller komme med alle argumentene for hvorfor noe er urealistisk. Da framstår man som kritisk og fornuftig, og ikke minst kan man si “hva var det jeg sa” hver gang noen ikke lykkes.

Men jeg tror at bakom kritikken og bedrevitenheten ligger det en i bunn og grunn en frykt:

En frykt for å feile.

En frykt for å drømme stort og ikke få det til.

En frykt for å vise verden at man tror på noe som kanskje viser seg umulig å gjennomføre.

En frykt for å framstå som håpløst idealistisk i en kultur som absolutt ikke framelsker idealisme.

Men så lenge vi ikke tør å tro på at en bedre verden er mulig, vil en bedre verden aldri være mulig.

Kanskje er det vi selv, eller snarere vår begrensede forestillingsevne, som er de største hindrene for endring.

Kanskje har en bedre verden vært mulig hele tiden, og vår viktigste jobb er å tørre å tro på det.

Det krever mot å drømme.

Det krever arbeid å skape rommene, både inni vårt eget hode og i våre relasjoner, som gjør at ilden kan puste.

Det tar tid å utvikle vår felles forestillingsevne.

Men det er helt, helt nødvendig.

La oss begynne med noe så enkelt som å slutte å kvele flammen hver gang den prøver å vokse.

La oss øve oss på å heller blåse varsomt på flammen, med intensjon, tålmodighet og kjærlighet.

La oss stoppe oss selv i de øyeblikkene hvor de kritiske spørsmålene presser seg på. La oss vente litt med å si alle grunnene til at noe er umulig.

La oss heller si: Åh, så spennende. Fortell mer.

La oss si: Vet du, dette høres fantastisk ut.

La oss si: Hva kan vi gjøre i dag for å komme litt nærmere denne drømmen?

Og la oss ikke minst øve oss på å si hva vi drømmer om. Først for oss selv, og så høyt.

Jeg kan begynne:

Jeg tror at en bedre verden er mulig.

Jeg tror det er mulig for oss å skape et samfunn hvor vi tar vare på hverandre istedenfor å utnytte hverandre, hvor alle mennesker får dekket sine behov, og hvor naturen og planeten blomstrer.

Jeg tror det av hele mitt hjerte, hele min kropp og hele min sjel.

Og jeg er ikke flau for å si det.

Relaterte poster

Det er tøft å være et menneske som bryr seg om verden. Særlig i dagens virkelighet.

Siden du leser dette, vil jeg tro du er en av dem.

En av dem - eller rettere sagt en av oss - som kjenner så sterkt på alt som er så inderlig galt i verden.

All brutaliteten. Alle som lider. Alle krigene, all maktmisbruken og alle overgrepene.

Alle dem, i Gaza og mange andre steder, som blir drept, mishandlet eller må leve i konstant frykt.

Barn som lider under hungersnød og mister livene sine helt unødvendig. Gamle som ikke får nødvendig omsorg og må leve sine siste dager i uverdighet. Mennesker som er nødt til å jobbe under helsefarlige og kummerlige forhold for å produsere ting for rike folk i land som Norge.

Naturen som bygges ned og raseres. Arter som utryddes og husdyr som pines i industrielle produksjonsanlegg.

All urettferdigheten. All utryggheten. All utnyttelsen, ødeleggelsen og desperasjonen.

Det er nok til å overvelde hvem det skal være. Nok til å gi enhver av oss åndenød og lyst til å stenge oss selv helt av.

Vi vet at vi er så heldige.

Vi som ikke lever i denne grusomme virkeligheten til daglig, vi som ikke er nødt til å kjempe for å overleve eller frykte for livene til oss selv og våre nærmeste, vi vet at vi har det så innmari godt.

Det kan i seg selv være en vanskelig bør å bære.

For hvordan kan vi ha det godt og leve normale liv når så mange andre i verden ikke kan det?

Hvordan kan vi fylle dagene våre med helt normale gjøremål og holde på med dagligdagse ting som hobbyer, ferier, venner og VM, som om resten av verden ikke eksisterer?

Kort sagt, hvordan kan vi våge å ha det bra når andre lider?

Dette spørsmålet tror jeg mange av oss har kjent på.

For det føles på et vis så uendelig feil å skulle le og kose seg så lenge det fins lidelse i verden.

Det føles som vi ikke har lov til å tillate oss selv å nyte livet i en verden med urettferdighet, sult og fattigdom.

I flere år styrte denne følelsen livet mitt.

Da jeg var miljøaktivist i tjueårene og leder for en miljøorganisasjon i Oslo, handlet hele livet mitt om å gjøre verden bedre. Ikke som en misjon eller et meningsfullt arbeid, men som en selvpålagt plikt - nesten en slags bot.

En bot for min forbrytelse ved å være så heldig å være født i Norge.

Jeg hadde ikke noe rom i livet mitt for annet enn arbeidet. Jeg kunne ikke slappe av, kunne ikke kose meg, kunne ikke finne tid for venner eller hobbyer.

Jeg ante ikke hva det ville si å ha fritid, og tillot aldri meg selv å være til stede i selve livet. For hvordan kunne jeg gi meg selv lov til det så lenge verden brant og det var så mange ting som hastet mer?

Som idealister kjenner vi ansvar for å forandre verden til det bedre. Og det er så lett å kjenne på følelsen av at vi ikke har lov til å kose oss med vårt eget liv før vi har lykkes med å redde verden.

Men er det noe jeg lærte fra tjueårene, så er det at dette ansvaret er et umulig ansvar å bære og en umulig forventning å innfri.

Som Einstein sa: Vi kan ikke løse et problem innenfor det samme tankesettet som skapte problemet.

Vi kan ikke lide oss til en bedre verden. Vi kan ikke skape et lykkeligere samfunn ved å straffe oss selv.

Denne utdaterte fortellingen vi gjenforteller til oss selv om at vi ikke fortjener å ha det bra, er egentlig bare nok et uttrykk for hvordan vi har indoktrinert kapitalismens narrativ:

Du må yte før du kan nyte. Du må jobbe hardt for å få lov til å hvile. Du må ofre deg for å gjøre deg fortjent til livet.

Vi har blitt lært opp til å tro at hvis vi bare jobber hardt nok, så vil vi få vår velfortjente gevinst i den andre enden. Denne tankemåten har sneket seg inn i alt vi gjør, og selve måten vi tenker på.

Problemet er bare at vi aldri kommer til et punkt hvor vi har jobbet hardt nok. Mållinjen forskyver seg stadig. Det fins alltid flere punkter på to do-listen, alltid flere penger og mer profitt å hente, og ikke minst: Alltid en verden som trengs å reddes.

Lidelse vil alltid finnes. Vi kommer ikke til å redde planeten i vår levetid. Den regenerative revolusjonen vil ta generasjoner.

Hvis vi skal vente med å leve til vi har oppnådd alt vi vil, får vi aldri levd.

Og vi ble ikke puttet på denne jorden for å ikke leve.

Det er nettopp gleden, latteren, tullingen og de dagligdagse gjøremålene som hjelper oss å holde ut og ikke bli gale. Det er disse som gir oss kraft og pågangsmot til å stå på i kampen, og ikke minst hjelper oss å være i kontakt med oss selv.

Separasjon er kapitalismens fundament.

Separasjon fra vår natur og vår menneskelighet - en separasjon som ligger til grunn for vår nesten tvangsmessige tilbøyelighet til å frarøve oss selv det gode livet har å by på.

Dette er den dypeste og mest destruktive kløften i den menneskelige psyken: Det store kollektive såret vi bærer på om at vi av en eller annen grunn ikke hører hjemme her - et sår som gjør at vi blir fremmedgjort fra deler av oss selv og tror at vi ikke fortjener å være hele.

Men helhet er det vi er skapt for.

Vi er skapt for å føle både sorg og glede. Vi er skapt for å kjenne på alle nyansene av eksistensen, hele den fargerike opplevelsen ved å være i live. Vi er skapt for å føle tilhørighet og fellesskap med hele den levende verden, og føle livet bevege seg gjennom oss. Og det er nettopp livet og det hele mennesket som er fundamentet for det nye samfunnet vi skal skape.

Vår glede er ikke noe vi kan forhandle på. Det er ikke noe vi kan kompromisse vekk eller hele tiden fortelle oss selv at vi må utsette til vi har gjort oss fortjent til det. Det er noe som må være med oss fra begynnelsen av. Som en forutsetning for alt annet.

Det er så enkelt som dette: Er det ikke gøy, så er det ikke bærekraftig. For ingenting vi gjør ut av plikt eller tvang vil vi orke å holde på med i lengden.

Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg tenkte og oppførte meg i midten av tyveårene, blir jeg egentlig aller mest trist. Jeg syns synd på den personen jeg var da, og hvordan hun trodde at livet måtte være. Hun holdt seg selv tilbake fra å nyte livet, mens hun følte på moralsk overlegenhet og fordømmelse overfor alle de andre som ikke ofret seg selv for den store Saken. Hun så ned på andre fordi hun tenkte at de ikke skjønte hvor viktig arbeidet var, eller ikke var like flinke til å jobbe hardt som henne.

På det tidspunktet skjønte jeg ikke at det var jeg selv som tok feil, og at det eneste jeg gjorde var å utarme mine egne indre ressurser og gjøre meg selv utbrent.

Etter noen år var jeg desillusjonert og helt tom for energi, og hadde ikke oppnådd særlig mye annet enn ødelegge min egen helse og gå glipp av noen av de viktigste årene i livet mitt.

Miljøaktivismen lærte meg noe viktig om bærekraft:

Ytre og indre bærekraft er to sider av nøyaktig samme sak.

Den ytre verden vi lever i, er bare en speiling av hva som foregår på innsiden, og bærekraften vi forsøker å skape ute i verden kan aldri oppnås ved å sette den indre bærekraften på vent.

Så lenge vi ofrer vår egen glede for å skape en bedre verden, vil den bedre verdenen aldri kunne materialisere seg. Som så mange visdomstradisjoner og filosofier forteller oss, er vi nødt til å skape den bedre verden i oss selv først.

Vi må leve som om verden vi ønsker oss allerede finnes. Og verdenen jeg ønsker meg? Den er full av glede.

Glede og livsnytelse har aldri vært vår fiende. Det å klare å være til stede i de små øyeblikkene og kose seg med ens eget liv er ikke en moralsk svakhet. Det er tvert imot et grunnleggende menneskelig behov. Det er det vi er skapt for. Og det er helt nødvendig for at vi skal være i stand til å kjempe rettferdighetens kamp, ikke bare en kort periode, men gjennom et langt liv.

Derfor tenker jeg vi kan legge bort selvpiskingen og den dårlige samvittigheten. Det er selvfølgelig naturlig å kjenne på den innimellom, men vi kan velge å ikke gi den rom til å styre oss. Vi kan erkjenne den, og så legge den bort. Si: Takk for besøket, men nå kan du dra.

For verden blir ikke noe bedre av at vi nekter oss selv å nyte de gode stundene. Tvert imot blir vår kollektive bevissthet utarmet, og det blir vi som enkeltindivider også. Det hjelper ingen.

I en verden som er så skakkjørt som vår, trenger vi at alle som brenner for en bedre verden er næret, glade og kjenner på overskudd.

Faktisk vil jeg si det så tydelig som at vi som er så heldige å ikke leve i frykt og desperasjon, har et ansvar for å nyte livet. Vi har et ansvar for å gripe øyeblikkene og suge beinmargen ut av denne gaven vi har fått, når så mange andre ikke har samme mulighet.

Så ta deg den pausen med god samvittighet.

Gå ut og ta en øl med vennene dine.

Kos deg med VM.

Ta en tur til hytten.

La deg bli oppslukt i en god bok som ikke har noe med den virkelige verden å gjøre.

Vær tilstede i livet og nyt de små og store øyeblikkene.

Det betyr ikke at du ikke bryr deg. Det gjør deg ikke til et dårlig menneske.

Det gjør deg bare til et menneske.

Og slapp av, det er fremdeles mer enn nok verden igjen å redde når du kommer tilbake.

Hva er det egentlig som kan få en hel nasjon til å flokke til gatene i tusentall, få fremmede mennesker til å kaste seg om halsen på hverandre i uhemmet jubel, og få en slik som meg, som aldri noensinne har brydd seg om fotball, til å brøle i vill glede foran TV-skjermen?

Det er selvfølgelig Norge i VM.

Norge vant mot Brasil i det vi antakeligvis kan kalle den mest fantastiske kampen i norsk sportshistorie, og med det er vi kommet videre til kvartfinalen i VM.

Kvartfinalen i VM. Bare det å si det er surrealistisk.

Euforien blander seg med lamslåtthet, lettelse og enorm stolthet over spillerne som klarte det veldig få trodde var mulig. Hva SKJER egentlig nå, tenkte et helt Norge, og jeg vil tro også de norske spillerne selv.

Det vi er vitne til er nesten utrolig.

Så utrolig faktisk, at til og med jeg får behov for å skrive om det. Jeg, som knapt visste hvem Haaland og Ødegaard var for et par uker siden, for ikke å snakke om Nyland, Ajer eller Berg.

De enorme sportsprestasjonene vi ser på banen fra de norske spillerne er nok til å imponere hvem som helst, og får fortjent oppmerksomhet fra en hel verden. Men det er noe annet som ligger bak hva dette norske laget får til. Noe som tilfører en ekstra dimensjon til hvorfor dette VM-eventyret er så utrolig deilig å kjenne på.

For det landslaget viser, er ikke bare strålende fotball, men en vanvittig demonstrasjon av hva det vil si å være et lag.

De er et lag som tydelig viser at de har forstått det mange andre ikke har forstått: Det handler ikke om enkeltspillere. Det handler ikke om ego, konkurranse eller om hvem som kan vise seg mest fram. Det handler om hva man kan få til sammen, og hvor langt man kan nå når man støtter hverandre.

Og det er tydelig at nettopp denne lagfølelsen er et resultat av enormt bevisst jobbing med kultur og holdninger over veldig lang tid, noe som gjør denne suksessen så utrolig velfortjent.

Vi ser det i måten spillerne snakker om hverandre på. I måten de omfavner hverandre og smiler til hverandre. I hvordan de trives i hverandres selskap og bare er overlykkelige over å kunne tilbringe denne tiden med vennene sine. I hvordan de viser sånn genuin glede over å få til noe sammen.

I hvordan Patrick Berg i kampen mot Elfenbenskysten sentrer en målgivende pasning til Erling Braut Haaland foran mål istedenfor å prøve å score selv. Og hvordan Haaland går bort og gir ham et kyss på pannen etterpå, fordi han vet at målet aldri ville skjedd uten den som ga ham ballen.

Der mediene fokuserer på enkeltprofilene, og hele verden bare vil snakke om Haaland, viser han selv at han er godt klar over at han ikke kan være verdens beste spiss uten et knallgodt lag. Det er et nivå av emosjonell modenhet, jordnærhet og selvinnsikt - ikke bare av ham, men av hele laget - som få andre kan framvise, og som for meg som nyslått fotballfan har stått tydeligere fram enn noe annet de siste ukene.

Dette er antakeligvis en viktig grunn til at jeg lar meg rive sånn med. For måten landslaget jubler for hverandres seiere, og måten hele benken i genuin entusiasme løper ut og feirer når noen scorer, gjør meg faktisk litt stolt over å være norsk.

Jeg tror det er en følelse som deles av hele folket. Etter seieren ved midnatt i går fyltes hele Karl Johan med titusenvis av jublende mennesker i en løssluppen glede jeg ikke vet om Norge har opplevd siden frigjøringsdagene.

Det er en kollektiv VM-feber som har inntatt landet. Vi lever gjennom en slags liminal unntakstilstand hvor følelsen av tid og sted opphører, og alle regler blir satt til side. Til og med den mest innbitte fotballhateren sliter med å la være å bli revet med.

Det som foregår nå mangler sidestykke, og det å se bilder av tusenvis av hemningsløst glade mennesker i en anledning som ikke er 17. mai, gjør noe med meg som jeg ikke hadde forutsett. Jeg blir rett og slett helt utrolig rørt.

Det er overhodet ikke rasjonelt. Det er følelser.

Og dette får meg til å tenke på følelsenes plass i samfunnet vårt, og deres funksjon for oss som mennesker.

For det er veldig lite som kan få kalde, rasjonelle nordmenn til å bli revet med på det nivået vi ser nå.

Det er veldig få situasjoner hvor vi tillater oss selv å gi uttrykk for løssluppen glede eller ukontrollerte følelsesutbrudd.

I vårt ekstremt intellektuelle og rasjonelle samfunn blir følelsene altfor ofte undertrykt og latterliggjort. Vi har blitt lært opp til å mistro våre egne følelser og koble oss av fra dem.

Dermed har vi som kollektiv også normalisert å koble oss av fra en grunnleggende del av oss selv.

For følelser er dypt menneskelig. De er der alltid, og de uttrykker en dypere form for visdom og intuisjon enn vår rasjonelle, kalkulerende hjerne klarer å sette ord på eller forstå.

Som levende, pustende vesener er vi skapt for å føle.

Vi er skapt for å la følelsene informere våre valg og handlinger.

Og det er det som er så vakkert å observere nå - for fotballen gir oss en følelsesventil. Den gir oss en sosialt akseptert måte å gi uttrykk for hele spekteret av hva vi føler på.

Og når en hel nasjon deler på den samme følelsen, blir massesuggesjonen ved det hele så stor at det nesten blir for mye for hver enkelt kropp å romme. Det blir en slags kollektiv psykose hvor nasjonen går opp i en høyere enhet og bevissthetstilstander endres.

Det er i slike samlende øyeblikk at vi virkelig kjenner på kraften og den vibrerende energien ved å være sammen om følelser.

Følelser er nemlig vår aller viktigste kraft som mennesker.

Følelser er det som får oss til å handle.

Følelser er det som gir oss energi til å gjennomføre vanskelige oppgaver, som gir oss mot til å prøve noe vi kanskje ikke hadde trodd vi ville tørre, eller får oss til å oppsøke det som gjør oss godt og holde oss unna det som gjør oss vondt.

Følelser er det som binder oss sammen, og som setter oss i bevegelse.

Det er det som gjør oss villig til å ofre alt vi har for lagkameratene våre. Som skaper den typen lojalitet, stolthet, selvtillit og pågangsmot som gjør det mulig for selv Norge å vinne VM.

Som moderne mennesker tror vi kanskje vi opererer ut fra rasjonalitet, men under det hele ligger det alltid følelser.

Og det vi ser utspille seg i gatene og i vår kollektive bevissthet nå, er et uttrykk for følelsenes ekstreme kraft.

Hvert enkelt jublende, bankende hjerte i folkehavet sender ut frekvenser som forsterkes av de andre rundt seg.

Det får meg til å tenke: Hvis vi hadde klart å på ett eller annet vis samle opp denne energien og fokusert den mot et mål, hadde vi som samfunn kunnet klare hva som helst - hva enn vi bestemte oss for.

Og da begynner jeg selvfølgelig å tenke på den regenerative revolusjonen.

For som menneskehet står vi overfor vår største utfordring akkurat nå, en utfordring som er enda mye større enn å vinne VM:

Utfordringen med å forandre verden fra bunnen og opp, og skape et nytt, regenerativt samfunn.

Den graden av følelseskontakt vi blir gjort i stand til å kjenne på når Norge går videre i VM, er akkurat den typen kontakt vi trenger mer av for å klare å mobilisere til samfunnsendring.

For tenk hvis vi hadde klart å mobilisere til samme type samhold og handlingskraft i møte med klimaendringene.

Tenk hvis vi hadde klart å komme i kontakt med gleden over å skape nærende systemer som bidro til rettferdighet og dekking av grunnleggende behov for alle.

Tenk hvis vi hadde tillatt oss selv å kjenne på den bunnløse kollektive sorgen over hvordan vi mishandler naturen rundt oss, og klart å bruke denne følelsen som bensin i kampen for endring.

Altfor lenge har følelsene våre blitt undertrykt. Med tapet av dem mister vi ikke bare vår viktigste motor for handling, men også vårt emosjonelle verdikompass.

For følelsene vet noe rasjonaliteten ikke vet.

De gir oss en dypere kontakt med det som er sant for oss. Det som betyr noe for oss. Det som har ekte verdi.

Uten følelsene blir vi apatiske. Vi mister kontakten med oss selv og hverandre. Og jo mer avskåret vi blir fra følelsene, jo lettere er det for dagens utarmende strukturer å vedvare.

Derfor er et av mine største håp (sånn utover flere seiere i årets VM), at vi klarer å holde fast ved noe av det vi kjenner på nå. At vi klarer å holde fast ved den kontakten vi har med følelsene våre.

For vi trenger mer trening i å la følelsene få rom og utløp, også i ikke-sportslige sammenhenger.

Vi trenger å normalisere det å være emosjonelle, i den aller beste betydningen av ordet. Ikke som i å la all fornuft fare og bare bli hjerneløse gisler for følelsesmessige utbrudd. Men i å utvikle emosjonell visdom og la følelsene våre gjenintegreres som en del av vårt menneskelige beslutningsgrunnlag.

Ved å omfavne følelsene våre, og med det klare å romme hele vår menneskelighet, kommer vi til å kunne forenes og mobilisere til handling på en måte og i en skala vi kanskje aldri har sett.

Og da har framtidige generasjoner en sjanse. Ikke bare nye sjanser til å vinne i VM, men en sjanse til noe mye større: Gode liv på en levende planet.

Mange av dere har kanskje fått med dere at human design er en av mine store nerdeinteresser. Jeg har brukt mye tid de siste årene på å lære om systemet og bruke det som utgangspunkt for å navigere både mitt eget liv og utfordringene til coachingklientene mine. Og selv om den rasjonelle delen av meg fremdeles ikke helt nøyaktig skjønner hvordan det funker, har jeg sett gang på gang hvor nyttig det er for å hjelpe folk å forstå hvem de er og hvordan de fungerer, i sitt eget liv og i samspill med andre.

Så da Jord og folk endelig ble stiftet, kunne jeg selvfølgelig ikke dy meg: Jeg måtte sjekke opp kartet til vår nyfødte organisasjon med en eneste gang.

Og det jeg fikk fram var bare så skremmende treffende at jeg fikk hakeslepp.

Jeg syns det er så ekstremt fascinerende hvordan kartene kan gi sånn mening og passe så godt for akkurat den personen, om igjen og om igjen. Hvis du syns dette er en brøkdel så artig som meg, og har lyst til å bli bedre kjent med organisasjonen vår via human design, så keep reading.

Men først av alt: Gir det i det hele tatt mening å snakke om human design når vi har å gjøre med en organisasjon og ikke et levende menneske?

Det kan høres litt merkelig ut, men ja: En organisasjon, bedrift eller en annen enhet er sitt eget “vesen” med sin egen energi, sine egne intensjoner, evner, ønsker og personlighet.

En organisasjon som Jord og folk reflekterer selvfølgelig verdiene og intensjonene til menneskene som har stiftet den, men i tillegg blir den noe mer og noe annet enn summen av delene: Når organisasjonen først eksisterer, er den seg selv. Organisasjonen er skapt av oss, men den er ikke oss. Jeg tenker på det som at organisasjonen har sin egen sjel og sine egne ønsker og planer for hva den vil bringe inn i verden - planer som ofte harmonerer med det vi vil, men som også innimellom kanskje kan overraske oss.

Så med det, hils på Jord og folk:

Energitype: Manifestor
Profil: 3/5
Autoritet: Emosjonell

(Og for deg som vil se kartet, her er det:)

La oss ta det mest åpenbare først: Jord og folk er en manifestor (selvfølgelig!)

Manifestorene er de som initierer. De er the first movers, som har en sterk kreativ visjon og går i gang med å sette den ut i live uten å vente på tillatelse. De har en ustoppelig energi til å ta en idé fra visjon til virkelighet, en drivkraft for å bringe nye og uventede ting til verden, og skape forandring. Manifestorer former virkeligheten rundt seg, og er her for å gå først slik at andre kan følge etter.

Dette kunne jo ikke passet bedre. Jord og folk er den første av sitt slag i Norge: En organisasjon som skal forandre matsystemet og skape en ny måte å eie og drive gårder på: folkefinansiert, folkeeid og fellesskapsdrevet. Organisasjonen skal ikke bare påvirke landbruket, men også noe mye større: Relasjonene vi har til naturen og til hverandre. Den skal bringe jord og folk sammen igjen, gi flere mennesker tilgang til matjord, og skape meningsfulle arenaer for samberging, kunnskapsutveksling og sosiale fellesskap i pakt med naturen.

Vi kommer til å skape ringvirkninger, og vi kommer til å skape reaksjoner. Det er akkurat sånn manifestorer er ment å operere. Man er ikke her for å passe inn, men for å dytte samfunnet og fellesskapet videre. Ikke alle kommer til å skjønne greien til å begynne med, men for dem som skjønner greien kommer Jord og folk til å være perfekt. Og resten av samfunnet kommer til å komme etter med tiden.

Med sin 3/5-profil har Jord og folk en praktisk og pragmatisk tilnærming til læring og løsninger. Kunnskap er viktig, og organisasjonen vår liker best å lære gjennom eksperimentering, prøving og feiling, og ved å teste hva som funker og ta med seg det beste videre. Det nytter lite å fortelle en treer hva hen bør gjøre - de må finne ut av det selv. Og det skal J&F gjøre, for når vi skal gå en vei ingen andre har gått før, må vi selvfølgelig prøve ut mange ting for første gang. Derfor er den praktiske utforskerviljen til treerlinjen utrolig nyttig.

Samtidig gir femmerlinjen masse kraft til å finne de beste løsningene. Femmeren er en problemløser av rang, og en som klarer å finne de beste og mest konkrete måtene å gjøre ting på. Femmeren er også en ledertype som andre kommer til for å spørre om råd, særlig når man står i en krevende omstilling og er nødt til å finne nye veier. Til sammen utgjør denne profilen en katalysator som kan finne innovative løsninger gjennom praktisk og levd erfaring. Jeg kan ikke tenke meg en bedre profil for akkurat dette formålet.

Manifestorer har ofte store visjoner og en eksplosiv skaperkraft, men med sin emosjonelle autoritet, er ikke Jord og folk ment å være veldig spontan. Heller er hen skapt for å bruke god tid på viktige beslutninger og legge merke til hvorvidt den første innskytelsen blir sterkere over tid. Av natur er Jord og folk sterkt emosjonelt drevet, og følelsene gir mye handlekraft. Men følelser er også alltid i bevegelse, og nettopp derfor er det viktig å vente på klarhet slik at man er sikker på at man ikke blir revet med og handler på feil grunnlag.

Dette syns jeg gir veldig mening med tanke på at Jord og folk tross alt er en medlemsorganisasjon hvor beslutningsprosesser skal tas i fellesskap og være godt demokratisk forankret. Da er det sunt å bruke god tid på å diskutere seg fram til gode løsninger og kjenne inn i hva som føles riktig over tid. Særlig når beslutningene som tas i organisasjonen kan ha potensielt store konsekvenser.

Jeg liker samtidig veldig godt tanken på at organisasjonen vår har føttene godt plantet i det emosjonelle landskapet og er skapt for å ta beslutninger som er forankret i følelser. Det er ikke en rent rasjonell og kalkulerende organisasjon, men en organisasjon med lidenskap, drivkraft og emosjonell visdom.

Dette peker i retning av en framtid hvor den generelle bevisstheten og viktigheten av følelser blir sterkere: Personlig er jeg overbevist om at den regenerative revolusjonen innebærer et stort kollektivt skifte når det gjelder å koble oss på følelsene våre igjen etter flere århundrer med avkobling og uforholdsmessig vektlegging av det rasjonelle. Følelsene våre er en glemt intelligens som forteller oss viktig informasjon om hva som er viktig for oss. Når vi integrerer følelsene tilbake i bevisstheten, blir vi helere som mennesker og bedre rustet til å gjøre riktige handlinger.

Innenfor human design har følelsessenteret en veldig viktig rolle å spille i tiden framover, så det kjennes veldig riktig at følelsessenteret også er så sentralt for Jord og folk. Det er en fin påminnelse for oss alle om å huske å ha med følelsene våre i arbeidet i organisasjonen, og skape gode strukturer som gir rom til hele mennesket.

Når det gjelder personlige styrker og egenskaper, gir kanalene (forbindelsene mellom de ulike sentrene som er farget) veldig viktig informasjon om hva slags energi som er konsistent tilgjengelig. Jord og folk har fire av dem:

17-62 (Organisering)
Folk med denne kanalen er naturlig dyktige til å organisere mennesker, grupper, fellesskap og prosjekter. Her bor det en energi for å gjenkjenne mønstre og finne løsninger til det beste for fellesskapet. Akkurat denne energien er rasjonell og kritisk, og vant til å tenke på en organisert og logisk måte. Folk med denne kanalen har en spesiell evne til å leite fram fakta, fokusere på detaljer og kommunisere på en ryddig, forståelig måte slik at folk ser og forstår den større sammenhengen. Det er også naturlig for dem å dele det de mener, men ut fra en faktabasert tilnærming. Som organisasjon kommer Jord og folk til å ha en klar og tydelig kommunikasjon som fokuserer på gode løsninger for fellesskapet.

10-20 (Integritet)
Jord og folk har to kanaler som er koblet til halsen og som sier noe om hvordan hen kommuniserer ut i verden. Den forrige (17-62) var koblet fra hodet og kommuniserer rasjonelle meninger og løsninger. Men denne - 10-20 - er koblet til identitetssenteret og snakker direkte fra følelsen av hvem man er. 10-20 handler om å uttrykke sitt mest autentiske jeg og inspirere andre til å gjøre det samme. Kanalen gir energi til å stå trygt i seg selv, være sann i øyeblikket og være et uttrykk for selvkjærlighet. For folk med denne kanalen er det utrolig viktig å være i integritet og stå for ens prinsipper. Det er også viktig å omgi seg med folk man respekterer, og som en deler verdier med. Jeg tolker dette som at Jord og folk kommer til å være bunnsolid seg selv og kommunisere klart og tydelig de verdiene organisasjonen står for.

25-51 (Initiering)
Denne kanalen har en energi for å inspirere andre til endring og selvutvikling. Den hjelper folk å uttrykke sin egen unikhet, ofte gjennom å sjokkere folk ut av gamle vaner (port 51 er “the gate of shock”) og utfordre dem til å prøve noe nytt. 25-51 gir kraft og energi til å handle, både for dem som har kanalen og dem som er rundt. Det ligger også mye mot her, og folk som har den er ofte de første til å prøve ut nye ting som bidrar til å transformere organisasjoner, relasjoner og gamle mønstre. Samtidig er det ofte en slags barnslig nysgjerrighet og utforskertrang som bidrar til at man alltid har lyst til å oppdage det ukjente. Dette gir stadig nye innsikter og en robusthet til å takle alt det uforutsette livet gir en.

37-40 (Fellesskap)
Og, ikke minst, 37-40-kanalen. For en gave! Denne kanalen gir ikke bare viljestyrke til å gjennomføre og handle på de tingene som virkelig betyr noe, men gir også en fantastisk evne til å skape fellesskap og relasjoner. Den er orientert rundt verdier, arbeid, standhaftighet og det å bygge et godt fundament for å støtte fellesskapet. Med denne kanalen har man en naturlig evne til å integrere ulike typer mennesker i en gruppe og holde gruppen samlet og næret. Tydelige rolleavklaringer, regler og forventninger er viktig slik at alle vet hvordan de skal forholde seg til hverandre og alle får det de trenger. Fysisk samvær og møter ansikt til ansikt er en nødvendighet for å nære fellesskapet. For Jord og folk, hvor hele essensen til organisasjonen handler om å bringe ulike mennesker sammen og skape strukturer for samberging og ekte landsby-tilhørighet, kunne ikke dette passet bedre.

Det er selvfølgelig mye annet man kunne snakket om også, som for eksempel at alle de fire viktigste portene til Jord og folk (inkarnasjonskorset) bor i identitetssenteret og handler om ulike måter å bringe kjærlighet til verden, eller hvordan det foretrukne miljøet er markeder, som handler om å trives i spennende og aktive omgivelser hvor utveksling av ideer, visjoner, varer og gjenstander finner sted, og ofte hvor en omgir seg med andre mennesker i en form for arbeidssituasjon.

Uansett syns jeg det er utrolig morsomt å få et innblikk i sjelen til organisasjonen vår på denne måten, og se hvordan alt stemmer så utrolig godt med hvordan vi har sett for oss denne skapningen.

Jeg tror ikke jeg hadde klart å lage et mer treffende kart hvis jeg hadde prøvd, og det er jo magien med dette - hvordan hvert eneste kart er perfekt for akkurat den det gjelder.

Oppsummert har vi å gjøre med…

en organisasjon som er her for å gå foran og lede an i samfunnsutviklingen, bringe nye og grensesprengende ideer til verden, forandre strukturer og skape nye, samle mennesker om et felles prosjekt, kommunisere løsninger på en forståelig og klar måte, være tro mot seg selv og solid forankret i egne verdier, bringe kjærlighet og fellesskap til verden gjennom å skape jordnære og praktiske løsninger, og inspirere folk til å gå sammen for å gjøre verden og hverandre bedre.

Ah! Jeg får gåsehud.

Ønsk Jord og folk velkommen til verden!

P.S.
Vil du engasjere deg eller bli holdt oppdatert om arbeidet? Gå til dette skjemaet for å koble deg på (fram til nettsider og nyhetsbrev er på plass).

I begynnelsen av hver måned oppsummerer jeg måneden som har gått og gir deg et gjensyn med de beste postene fra Substack.

Hvis du vil melde deg av de månedlige oppsummeringene, eller hvis du kanskje bare ønsker å motta månedlige oppsummeringer og ingenting annet, kan du endre innstillingene dine her.

Juni 2026

Min første hele måned på Substack er overstått, og nå føles det som om jeg har kommet i gang på ekte. Jeg leste en plass at det gjennomsnittlige antallet publiseringer for substack-skribenter er 12, så vi har allerede kommet oss godt forbi det punktet. Det kjennes bra! I løpet av måneden har vi også gått fra 24 til 137 abonnenter - en fantastisk tilvekst til fellesskapet vi nå er i ferd med å skape på denne plattformen.

Skrivemessig har det vært en innholdsrik måned hvor jeg har fått mulighet til å gå litt dypere inn i flere temaer. Jeg har blant annet skrevet om boligpolitikk, energien ved sommersesongen, solsnu, bygging av revolusjonær infrastruktur og landbrukspolitikk. Og jeg fikk to nye kronikker på trykk denne måneden (begge i Nationen) i forbindelse med jordbruksforhandlingene som du finner under kategorien landbruk.

Her kommer noen høydepunkter:

Og sist, men ikke minst:

Housekeeping

I juni har det kommet to nye temakategorier: Regenerativt liv (om selvutvikling og vårt personlige arbeid med å gjenopprette kontakten med oss selv, naturen og hverandre) og revolusjonen (diskusjoner, refleksjoner, tankespinn og begrepsavklaringer knyttet til den regenerative revolusjonen, med fokus på samfunn, strukturer og systemer.) Sammen med de eksisterende kategoriene landbruk, økonomi og dagbok føler jeg nå jeg nærmer meg en struktur som er ganske dekkende.

Kategoriene gjør at du som abonnent kan velge å bare abonnere på det du er mest interessert i. Det kan du gjøre på denne siden.

17%

Som du kanskje har fått med deg, oppfordrer jeg folk til å donere penger for å støtte arbeidet mitt slik at jeg kan bruke så mye som mulig av tiden min på å skrive, dele ideer, bygge strukturer og jobbe med å fremme den regenerative revolusjonen.

I løpet av juni har folk donert penger tilsvarende en 17% stilling. Det er mer enn en ti prosentpoengs økning fra mai (hvor tallet var 6,5%) og det syns jeg egentlig er ganske vanvittig. Det betyr at jeg snart ikke er langt unna å ha én fullfinansiert arbeidsdag i uken på dette her. Foreløpig har jeg ingen annen inntekt, så de fire andre arbeidsdagene betaler jeg for av egen lomme. Men antallet donasjoner og gode heiarop som har kommet inn via vipps de siste ukene gir meg virkelig troen på at jeg er inne på noe, og at arbeidet mitt faktisk har livets rett. Tusen, tusen takk!

Jeg skriver en del om eksperimentet med donasjoner, bakgrunnen for hvorfor jeg tok det valget og hvordan jeg syns det går i teksten “Mening eller inntekt? Problemet med å være idealist i en kapitalistisk verden.”

Takk for at du er her, og god juli!

-Mari

Uansett hvordan vi forestiller oss at den regenerative framtiden kommer til å se ut, synes dette å være helt klart: Den er nødt til å involvere en desentralisering av samfunnsstrukturene og en mye tettere sameksistens med andre mennesker.

Den regenerative revolusjonen innebærer en gjenoppliving av den sosiale landsbyen.

Det forutsetter en radikal endring fra hvordan vi lever i dag. På tre-fire små generasjoner har vi nemlig glemt hvordan vi lever i nære fellesskap med andre utenfor vår egen kjernefamilie.

Vårt moderne, senkapitalistiske samfunn har smuldret opp vår kontakt med andre mennesker og avskåret oss fra hverandre. Dette er ikke tilfeldig: Sosial separasjon er nødvendig for at kapitalismen skal fungere.

Økonomien har nemlig behov for at vi skal være avhengig av systemet, og sosialt integrerte mennesker som hjelper hverandre, utveksler tjenester og deler godene sine med hverandre, er ikke avhengig (eller er mye mindre avhengig) av systemet.

Dette er grunnen til at kulturen vår har framelsket individet og kjernefamilien som de primære sosiale enhetene i samfunnet vårt.

Individualismen lærer oss at vi egentlig ikke trenger andre mennesker, og at vi kan (og bør) finne lykken gjennom forbruk og selvrealisering. Selvrealiseringen kommer alltid gjennom å kjøpe ting, tjenester eller opplevelser, istedenfor gjennom ekte og sosialt nærende fellesskap og felles organisering for å fylle menneskelige behov.

Kjernefamilien, som bryter opp de større sosiale strukturene og separerer hver lille familie i sin egen lille boks, gjør at forbruket går opp (fordi hver husholdning trenger sitt eget eksemplar av hver eneste ting) og den sosiale integrasjonen går ned (istedenfor å dele på ressurser og omsorgsoppgaver ender man isteden opp med å kjøpe dem utenfra).

For meg er det ingen tvil:

Det å ta tilbake landsbyen og de større sosiale fellesskapene er den største motstandshandlingen vi kan gjøre i dagens system.

Spørsmålet er bare: Hvordan gjør vi det?

Og ikke minst: Er vi egentlig klare for det?

Det er nemlig ikke bare-bare å avlære seg flere tiår med kapitalistisk indoktrinering. Og det er lett å idyllisere tanken om landsbyen og snakke varmt om samhold og fellesskap, men når idyllen møter den virkelige verden, er vi egentlig villige til å gjøre jobben som trengs når alt kommer til alt?

Er vi villige til å gi avkall på vår egen frihet og selvbehag for å bygge den typen sterke, ekte, nærende, og tidvis upraktiske, kaotiske og ubehagelige sosiale strukturer som en landsby faktisk innebærer?

Sannheten er at vi er ekstremt ute av trening på å navigere den typen grunnleggende sosiale hverdagsrelasjoner mennesker har levd med til alle tider fram til moderne tid.

Jeg tror en av våre største utfordringer er at vi har glemt hvordan vi forholder oss til mennesker som ikke er som oss selv.

Individualismen har lært oss å kun skal trenge å omgås dem vi liker. Den har lært oss at vi har rett og frihet til å håndplukke alle vi skal ha i livet vårt, som om de er statister i filmen om oss, og at alle “de andre” er noen andre sitt ansvar.

Men denne tankemåten har ingenting med den ekte landsbyen å gjøre.

Den tradisjonelle landsbyen, stammen eller klyngetunet bestod ikke av nøye kuraterte individer. Den bestod av folk som tilfeldigvis var født på samme geografiske sted som en selv, og som en simpelthen måtte lære seg å leve med.

Den sosiale interaksjonen var i stor grad påtvungen, ikke frivillig. Og nettopp mangfoldet av ulike typer mennesker, med ulik alder, ulike evner, ulike interesser, personlighetstyper og funksjonsgrad, bidro til å lage robuste og inkluderende sosiale systemer.

Klarte vi ikke å leve med hverandre, klarte vi ikke å overleve. Dermed fant vi måter å leve med hverandre.

Båndene ble styrket gjennom daglige gjøremål og den vante rytmen av oppgaver som var nødvendig for å overleve: Lage mat. Dyrke, sanke, høste. Jakte. Stelle dyrene. Lage klær. Ta vare på barn, syke og gamle. Reparere hus og samle ved. Samles til måltider, historiefortelling, sang og ritualer. Hjelpe hverandre med onn, slått og høsting, og lære hverandre nødvendige overlevelsesevner.

I den tradisjonelle landsbyen var kjernefamilien ikke-eksisterende. Istedenfor var hele det sosiale fellesskapet sammenvevd av en myriader av tråder: blodsbånd, vennskap, naboskap og gjensidig nyttige relasjoner:

Den gamle konen som lærte nabojentene å veve og sanke nyttige matplanter.

Arbeidskaren som hjalp de andre i landsbyen med gårdsarbeidet i bytte mot husly og mat.

Det eldre paret med den varme gruen hvor alle nabobarna samlet seg når været var hustrig.

Ungdommen som lærte de mindre barna å spikke mens noen slitne mødre kunne få seg en pust i bakken.

Fiskeren som alltid hadde litt fangst til overs i bytte mot litt korn eller epler.

Den nybakte moren som fikk varme måltider på døren av omtenksomme naboer.

Storfamilien som samlet seg rundt bordet gjennom hele året.

Dette var livet i mesteparten av menneskehetens historie. Geografisk begrenset, dypt relasjonelt, og forankret i et konkret sted fra fødsel til død.

For jeger- og sankerstammene som stadig beveget på seg, var livet riktignok mindre bofast. Men man forholdt seg likevel til den samme kjente og begrensede verdenen, reiste langs de faste ferdselsrutene og dro sjelden langt avgårde på egenhånd. Det var de samme vante ansiktene man så hver eneste dag, med unntak av når man møtte en andre stammer.

Det er denne typen jevn rytme og stabilitet våre nervesystem har utviklet seg etter, og lært å regulere seg til.

Og så, på ekstremt kort tid, har bo- og levemønstrene våre endret seg radikalt.

Nå har vi en kultur hvor vi forflytter oss veldig mye og veldig raskt, hvor vi blir utsatt for flere fremmede mennesker i løpet av en dag enn våre forfedre møtte i løpet av et helt liv, og hvor vi forveksler overflatiske relasjoner og kommentarer i sosiale medier med ekte menneskelig nærhet.

Vi har en kultur hvor vi aktivt må oppsøke hverandre for å være sammen.

Hvor samvær med venner må planlegges flere uker fram i tid, som nok et gjøremål i en lang rekke oppgaver som må innpasses i våre individuelle kalendere, og ikke som en naturlig del av hverdagen.

Hvor hvert besøk må avtales på forhånd, og hvor man er redd for å spørre noen om å henge sammen to dager på samme uke i frykt for å virke for påtrengende.

Hvor vi kan omgi oss med folk hele tiden, men likevel klare å gå gjennom en hel dag uten én eneste meningsfull interaksjon.

Vi lever helt annerledes enn for 100-200 år siden, men kroppene våre er stort sett de samme. Det samme biologiske behovet for sosial integrasjon og samregulering er der fremdeles.

Vi lengter etter landsbyen. Men vi vet ikke lenger hvordan vi skaper den.

Først og fremst fordi vi ikke lenger har en kultur som tvinger oss sammen.

For her er greien:

Samfunnet vi har skapt, gjør det mulig for oss å alltid velge bort det ubehagelige. Og andre mennesker involverer alltid ubehag.

Det er ubehagelig å forholde seg til folk som ikke deler samme syn som oss. Det er ubehagelig å forholde seg til andres følelser, forventninger og skuffelser. Og ikke minst: Det er ubehagelig å være sårbar og be om hjelp, noe man før eller siden er nødt til å gjøre når man skaper en relasjon og forholder seg til mennesker over tid.

Ekte relasjoner er ubehagelig. Det er nettopp ubehaget som gjør det verdifullt.

Ingenting av verdi kommer uten innsats, men i individualiseringens tid blir vi lært opp til å tro at vi skal kunne få kaken uten å bake den. At vi fortjener at ting skal komme til oss av seg selv. At hvis noe krever arbeid, så er det ikke verdt det, og at hvis det fins en snarvei, så bør vi ta den. At vi kan få relasjoner uten sårbarhet, tid og tilstedeværelse.

Mennesket er fra naturens side lat. Vi vil helst ikke gjøre noe hvis vi ikke må. Og nå har vi skapt et samfunn hvor vi som regel kan velge enkleste utvei. Ubehaget kan alltid velges bort. Men samtidig er det ubehaget som gjør livet meningsfullt.

Vi tror vi kan være helt selvstendige, og samtidig være sosialt tilfredsstilte. Vi tror vi skal kunne være til stede for andre, men selv ikke trenge noen. Det er ikke sant.

Teknologien gjør oss mer i kontakt med hverandre enn noen gang før, men kontakten er ikke ekte. Det er som den kortvarige tilfredsstillelsen av junk food når kroppen vår egentlig trenger ekte mat. Sosiale medier, heiarop, kommentarer og overflatiske samtaler i forbifarten er ikke det samme som ekte vennskap og relasjoner.

Skal vi ha ekte kontakt, må vi oppgi noe av vår selvstendighet. Vi må orke å erkjenne at vi ikke er en øy, og at det å forholde oss til andre mennesker innebærer både emosjonell, fysisk og psykisk innsats.

Vi må være villig til å møte opp igjen og igjen. Og vi må være villig til å ta imot hjelp av andre.

Ekte landsbyrelasjoner ser ut som:

• Å normalisere det å ta en spasertur med en venn uten noe mål og mening

• Å komme uanmeldt med middager for en uke til kompisen som nettopp ble dumpet av kjæresten sin

• Å hilse på naboen når han kommer forbi og invitere ham til en kopp kaffe

• Å hjelpe den andre naboen med å rense takrennene når hun er for gammel til å gjøre det selv

• Å ta imot et tilbud om pengehjelp når man sliter økonomisk

• Å organisere felles epleplukking i nabolaget

• Å gå sammen om å hjelpe en enslig mor som trenger avlastning

• Å invitere seg selv på besøk for andre gang denne uken selv om man er i tvil om man er “for mye”

• Å tørre å si til til noen at man savner dem og gjerne skulle sett dem oftere

Å bygge en ekte landsby innebærer at man orker å møte opp, snakke med folk og se dem i øynene også når man gjerne skulle ønske man bare kunne gjemme seg i stuen og se på Netflix. Kanskje særlig da.

Og dersom vi skal gjenoppbygge landsbyen som den primære sosiale enheten i framtidens regenerative samfunn og organisere stadig mer av livene våre gjennom lokale systemer, vil landsbyen også innebære en enorm økning i bruk av tid tilbragt sammen om felles oppgaver.

Vi vil måtte gjenlære oss å produsere, forbruke og yte tjenester til hverandre lokalt. Vi vil måtte gjenlære oss å dyrke mat sammen, å dele på omsorgsoppgaver, å dele på ressurser, å dele på boareal, og å forvalte omgivelsene våre i fellesskap.

Dette ser i praksis ut som at veldig mange flere av våre våkne timer tilbringes sammen med andre, omkring praktiske gjøremål, og at vi må navigere situasjoner der vi kanskje er uenige om den beste løsningen på et problem.

Vi vil i mye større grad omgi oss med folk, både når vi vil og når vi ikke vil.

Der vi kanskje er vant til å forholde oss til mennesker på en månedlig basis, vil vi se hverandre ukentlig eller til og med daglig.

Muligheten til å velge fellesskapet bort og utsette sosial omgang til den ene dagen i uken hvor vi føler at det passer, vil i stor grad forsvinne.

Det er dette landsbyen innebærer: Arbeid, dedikasjon, daglig innsats, og en tøying av en sosial muskel som i stor grad har fått lov til å være ubrukt.

Den ultimate trusselen for kapitalismen er at folk skal danne tette sosiale fellesskap som gjør dem mer selvberget og uavhengig av den globale økonomiske aktiviteten.

Det er det landsbyen gjør.

Men vil vi klare å aktivt velge ubehaget ved landsbyen selv når systemet tillater oss å velge det bort?

Vil vi klare å lære oss å omgås folk som er forskjellige fra oss selv, selv når vi har mulighet til å unngå dem?

Hvordan skal vi i det hele tatt starte å bygge sterkere relasjoner når vi er så ute av trening?

Åpenbart har jeg ikke svaret.

Jeg er selv en som elsker alenetid og det å gjemme meg i min egen hule.

Jeg unngår å snakke med andre med mindre jeg må.

Jeg blir sliten av store forsamlinger.

Og samtidig går jeg rundt og savner fellesskapet og lengter etter flere nære relasjoner.

Jeg lengter etter å bli kjent, sett og inkludert som en del av noe større. Og jeg tror ikke jeg er den eneste.

Uansett hvilke løsninger vi finner på, er jeg ganske sikker på at de vil måtte innebære at vi på ett eller annet vis blir tvunget til å forholde oss til hverandre.

Akkurat som den gamle landsbyen er vi nødt til å ha strukturer som ikke gir oss noe annet valg enn å finne ut av eksistensen sammen. For det kan ikke være sånn at det er opp til hver enkelt å ta ansvar for å oppsøke fellesskapet. Det kan ikke bare være opp til viljestyrke og initiativ.

Samtidig tror jeg verdien av det første initiativet er uvurderlig.

Du er nemlig ikke alene om lengselen du kjenner etter et mer meningsfullt fellesskap. Så mange andre føler på akkurat det samme, men er redd for å ta det første skrittet.

Forandring skjer ved at mønstre brytes. Og det skal bare én person til for å bryte et mønster. Hvis du er blant dem som bærer på en eller annen form for visjon om Landsbyen, så er jeg sikker på at du bærer den visjonen nettopp fordi du er ment å bringe den til live.

Kanskje er det ikke så mye som skal til.

Å begynne å ta kontakt med en venn litt oftere, og normalisere det å treffes med litt kortere mellomrom.

Å invitere nabolaget på hagefest eller åpent hus.

Å fyre opp grillen og spørre om naboen vil være med.

Å invitere seg selv hjem for å lage middag til venneparet som har små barn og aldri kommer seg ut.

Å begynne å ringe noen man ikke har pleid å ringe til.

Eller å være den som tør å si til vennegjengen at man kjenner på ensomhet og skulle ønske man kunne henge mer sammen, uten at det nødvendigvis trenger å være noen anledning.

Det skal ikke så mye til å snu et mønster. Og mønstrene må snus, for hver og en av oss, i vårt daglige liv.

Og så må revolusjonen samtidig innebære at vi bygger intensjonelle, større strukturer for å legge til rette for ordentlig landsbybygging - enten det er nabolagsinitiativer, delegrupper, uformelle vennegjenger, økokollektiver, nasjonale nettverk med lokale initiativer eller faktiske, ekte landsbyer og klyngetun hvor man samarbeider om hverdagen.

En ting er sikkert:

Skal vi bygge landsbyer, er ikke andre mennesker valgfrie. De kan ikke velges bort. Og vi kan ikke velge bort ubehaget med å være i relasjon til andre.

Ok. Litt om livet mitt for tiden.

Advarsel: Dette er ikke en inspirerende post om “min suksesshistorie” og hvordan jeg klarte å realisere mitt drømmeliv.

Det er en ærlig tekst om hvor vanskelig det kan være å være idealist og brenne for noe, og måtte forholde seg til en virkelighet som ikke er laget for deg.

Ett enkelt spørsmål har gått på repeat i hodet mitt kontinuerlig de siste fire årene:

Hvordan i huleste kan jeg ha et arbeid som gir meg inntekt uten å brenne meg ut?

Det vil si - hvordan kan jeg skape en arbeidshverdag hvor jeg har et meningsfullt arbeid som gir meg energi og inntekt samtidig?

Det høres ikke ut som en umulig målsetning. Det burde i hvert fall ikke være det.

Likevel klarer jeg bare ikke å se ut til å finne en løsning på dette spørsmålet.

For når jeg har en “vanlig” jobb, blir jeg som regel utbrent.

Og når jeg jobber med det jeg faktisk har lyst til å jobbe med - det som kjennes som min virkelige livsoppgave og som jeg får glede og energi av, tjener jeg ikke penger.

Dette tror jeg flere av oss som er idealister eller skapende mennesker kjenner på. Needless to say, ingen av delene er særlig bærekraftige.

Jeg har vært utbrent tre ganger.

Første gang fordi jeg jobbet altfor mye og ikke klarte å sette grenser. Andre gang fordi jeg jobbet i feil jobb og følte at ingenting av det jeg gjorde hadde noen betydning, altså at jeg ikke følte mening med arbeidet. Tredje gang fordi jeg levde i vedvarende økonomisk usikkerhet fordi jeg ikke jobbet (det vil si, ikke hadde inntekt - jobbe har jeg jo alltid gjort), og stresset av å aldri vite om jeg kunne betale regningene mine, kombinert med ansvaret for å holde liv i et småbruk, tok knekken på kroppen min.

Da jeg ble utbrent for andre gang og ble langtidssykemeldt, føltes det helt umulig for meg å gå tilbake til arbeid. Jeg hadde lært at det å være i fast fulltidsarbeid var synonymt med uunngåelig utmattelse.

Jeg klarte ikke å se for meg en eneste jobbsituasjon hvor jeg kunne klare å beholde en jobb over tid uten å miste energi og livsgnist.

Kroppen min var da totalt i kollaps, og det å mobilisere krefter til å bare komme seg ut av huset, for ikke å snakke om håndtere arbeidsoppgaver og ha en tilnærmet normal arbeidshverdag, føltes helt umulig.

Hver gang jeg gikk inn på finn for å se hvilke jobber som fantes, kjente jeg at hele kroppen min knøt seg sammen. Bare tanken på å tvinge meg selv tilbake til et liv hvor jeg måtte stå opp tidlig hver eneste dag, kjøre en time til jobb, sitte på kontoret i 7,5 time, kjøre en time tilbake og bruke resten av kvelden på å ligge på sofaen og restituere meg, føltes som et umulig scenario.

Jeg tenkte stadig at det MÅ være mulig å leve på en annen måte enn dette.

Samtidig skjønte jeg ikke hva som var galt med meg, eller hvorfor det arbeidslivet som “alle” tenker på som helt normalt, opplevdes så totalt ugjennomførbart for meg. Jeg følte meg helt ubrukelig og mislykket.

Det var omtrent på denne tiden at jeg lærte at jeg var en prosjektor i human design.

Da jeg først leste om prosjektor-typen, var det så utrolig mange brikker som falt på plass:

At prosjektorer ikke er skapt for å jobbe hele tiden. At vi trenger mange pauser i løpet av en arbeidsdag, og mye rom for hvile. At energien beveger seg i bølger. At vårt bidrag ikke kommer gjennom hvor mye vi gjør, men gjennom perspektivene vi deler og måten vi ser på.

Og ikke minst: At prosjektorer er utsatt for overgjøring og utbrenthet fordi vi prøver å passe inn i et arbeidsliv som aldri var skapt for oss.

Jeg fant så mye gjenklang i dette, og følte meg endelig virkelig sett og forstått.

Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg var så sliten som barn da jeg kom hjem fra skolen.

Jeg skjønte hvorfor jeg var så sensitiv overfor andres energier.

Jeg skjønte hvorfor jeg hver ettermiddag var så trøtt at jeg ikke klare å holde øynene åpne, og måtte lukke kontordøren for å legge meg ned på gulvet for å snike til meg en hvil.

Det var godt å få en forklaring: Det var ikke meg det var noe galt med, det var det at jeg hadde et energisystem som fungerte på en annen måte enn de fleste andre, og var en del av et samfunn som ikke var laget for meg.

Likevel… Selv om det å lære mer om seg selv og hvordan man fungerer er uendelig verdifullt, så betyr jo ikke det at alt plutselig løser seg.

Systemet er fremdeles det samme. Vi prosjektorer må fremdeles ha en inntekt og forholde oss til det samme kapitalistiske samfunnet som alle andre. Og vi må fremdeles navigere i innenfor strukturer som ikke er skapt for oss.

Og den floken der oppsummerer vel stadig situasjonen min ganske godt.

Her er det som skjedde etterpå:

Etter at jeg hadde kommet meg gjennom den verste utbrentheten og kalenderen viste våren 2023, bestemte jeg meg for å gå all in på å prøve å etablere min egen bedrift. Jeg skjønte jo at hvis jeg skulle få en jobb og en hverdag som passet mitt energimønster, måtte jeg lage den selv.

Målsetningen om frihet, et liv tilpasset min energi, og det å være sin egen sjef i et skapende yrke, ga meg ny motivasjon.

Regenerativ revolusjon (den gang Regenerativt liv) ble skapt, og jeg la ned hundrevis av arbeidstimer i å gjøre det som bedriftseiere “skal” gjøre: Bygge epostliste, lage freebies, jobbe med markedsføring, utvikle kurs og produkter, bygge instagramkonto og selge.

Temaene jeg fordypet meg i og tingene jeg snakket om, var kjempeinteressante. Jeg elsket å tilegne meg ny kunnskap, snakke om det jeg lærte, og gradvis bygge et ideologisk rammeverk og system for tankene mine om regenerativitet.

Og da jeg begynte å coache folk én til én, og erfare hvordan jeg kunne utgjøre en forskjell i enkeltpersoners liv, følte jeg for alvor på ordentlig mening med det jeg gjorde.

Men etter hvert som jeg prøvde, testet, feilet og fikk erfaring med bedriftsbygging, ble noe stadig klarere for meg:

Jeg har jo ikke egentlig lyst til å bygge bedrift. Jeg har lyst til å bygge revolusjon.

Ikke at det er noe galt med bedrifter altså. Det var bare at det å selge ting føltes så utrolig lite interessant. Antakeligvis fordi det å bygge bedrift for min egen del aldri har vært et poeng for meg. Jeg har alltid hatt behov for å kjenne at det jeg gjør er nødvendig for et større kollektiv.

Så hver gang jeg måtte bruke tid på å lage en instagram-post eller et nyhetsbrev for å selge noe istedenfor å skrive om et tema jeg faktisk var interessert i, følte jeg på motstand.

Jeg følte også på en inkongruens mellom det å snakke om den regenerative revolusjonen og det å snakke om mine egne produkter.

For meg handler jo revolusjonen om å finne nye måter å organisere oss på som samfunn, som ikke bidrar til å forsterke de eksisterende kapitalistiske strukturene.

Det er ingenting galt i å selge ting eller motta penger for det man skaper, men det føltes så lite i integritet å skulle prøve å lage bedriftsmodeller hvor jeg skulle selge kunnskap og være portvokter for informasjon som jeg jo egentlig bare ville at så mange som mulig skulle ha tilgang til.

Dermed ga jeg opp kurs og begynte å vurdere en annen modell hvor det jeg kunne selge var fellesskap og samlinger.

Men her fant jeg fort ut at mengden energi og arbeidsinnsats som krevdes for å få noe slikt opp og gå, ikke samsvarte med det jeg hadde tilgjengelig, og at jeg aldri ville klare å få til noe sånt hvis det bare var meg selv det skulle stå og falle på.

Jeg har nemlig ikke den typen konsistent energi til å jobbe jevnt og trutt og bygge ting aleine: Enten må jeg ha andre med meg som gir meg energi, eller så må jeg kunne jobbe syklisk og kaste meg på energibølgene når de er der.

Jeg vurderte også å satse 100% på coaching, men også det utgikk. For det første fordi hver coachingtime krever så mye laserfokus og energetisk tilstedeværelse av meg at jeg aldri ville klart en hverdag med flere enn 2-3 klienter om dagen. Og for det andre fordi jeg skjønte at selv om jeg elsker 1:1-arbeid, ville det aldri bli nok for meg å bare gjøre det. Jeg har behov for å også jobbe på systemnivå.

Dermed kom vi fram til for et par måneder siden.

Jeg ga opp alle forsøk på å tjene penger, og valgte å fokusere på den ene tingen jeg faktisk har konsistent energi til å gjøre:

Snakke om den regenerative revolusjonen, bygge strukturer og dele ideene og tankene mine.

En vill tanke slo meg:

Hva hvis folk er villig til å betale meg for dette?

Hva hvis folk setter såpass pris på de tingene jeg deler at de faktisk kan tenke seg å donere penger for å bidra til at jeg kan fortsette?

Tenk hvis jeg kan livnære meg av å bare være meg og gjøre det jeg allerede brenner for, istedenfor å hele tiden finne på andre fikse ideer?

Det er en fantastisk tanke. En tanke som, hvis det er mulig, gjør at jeg kan holde på med det som gir meg energi, samtidig som jeg står i min egen integritet:

Det føles umiddelbart mye bedre å be om donasjoner istedenfor å selge noe som kun er forbeholdt dem som betaler. Jeg elsker at det jeg skriver er tilgjengelig for absolutt alle. Jeg vil jo at det skal nå ut til så mange som mulig. Samtidig elsker jeg at når noen sender meg penger, så er det fordi de faktisk verdsetter det jeg gjør. Prosjektoren i meg gløder ved den typen genuin anerkjennelse!

Spørsmålet er bare om det faktisk er mulig å overleve av dette. Det aner jeg jo ikke.

Vi lever tross alt i en økonomi hvor donasjoner er en veldig uvanlig forretningsmodell. Internett florerer av gratis informasjon, mens folk er vant til at de må betale for det de har mest lyst på. Men hva hvis det man verdsetter allerede er gratis? Vil man likevel velge å donere? Vil man velge å donere like mye som man ellers ville betalt dersom man ikke hadde noe valg? Eller stemmer det at folk er så hjernevasket av kapitalismens tankegods om egoisme, separasjon og det å bli den “vinnende” part at man ikke vil bidra hvis man ikke blir tvunget til det?

Jeg er jo egentlig overbevist om at framtidens regenerative økonomi i mye større grad må bygges av oss i fellesskap, og at vi må normalisere donasjoner og fellesfinansieringsmodeller. Det er nettopp derfor jeg har tatt initiativ til å starte Jord og folk, for eksempel.

Istedenfor å tenke at inntekter og tjenester enten finansieres av staten eller av bedrifter, tror jeg vi i større grad må ta ansvar selv for å finansiere de tingene vi ønsker mer av i framtiden.

Enten det er mer økologisk lokalmat, flere nærende fellesskap, restaurering og beskyttelse av natur, eller gjenetableringen av den sosiale landsbyen med ting som felles omsorgsoppgaver, felles boløsninger, undervisning og helhetlig helse, tror jeg revolusjonen kommer mye raskere ved at vi samler ressursene våre og betaler for disse tingene i fellesskap istedenfor å vente på at staten skal fikse det for oss.

Og det betyr at vi må sørge for at de som gjør arbeidet innenfor disse oppgavene, har en inntekt som gjør dem i stand til å leve.

At folk som nærer fellesskapet gjennom det de gjør, også blir næret av fellesskapet.

Spørsmålet er hvor raskt den mentale omstillingen vil gå som vil gjøre oss i stand til å bygge strukturer som ivaretar dem som gjør en jobb vi mener er verdifull i et ikke-kapitalistisk sammenheng.

Hvor lang tid vil det ta for oss å normalisere og internalisere prinsippene om radikalt ansvar og rett relasjon i en verden i en verden som stadig forteller oss at vi enten bør ekstrahere så mye verdi som mulig (kapitalismen), eller at vi bør forvente at staten skal fikse alt for oss (velferdsstatens bortskjemthet)?

Jeg må jo være såpass ærlig at selv om hver donasjon jeg har fått så langt varmer langt inn i sjelen og hver krone hjelper, er jeg fremdeles milevis unna at dette kan være en ordentlig inntekt.

Jeg går fremdeles saftig i minus hver måned.

Og jeg skulle så inderlig ønske at verden var slik at det var arbeid som bidro til å gjøre verden bedre som ble best betalt, istedenfor arbeid som bidrar til fortsatt utarming av mennesker og planeten.

Det er så utrolig mange mennesker der ute som gjør viktig arbeid og likevel må kjempe for å få endene til å møtes.

Det er så mange ildsjeler, idealister og aktivister som bare lengter etter å kunne bruke evnene og kreftene sine til noe godt, og som istedenfor må presse seg selv til å holde ut i en jobb som ikke føles nærende for den de er.

Det er dette kapitalismen gjør med oss. Den tvinger oss til å bruke vår tid og energi på - ofte - meningsløst eller til og med skadelig arbeid, istedenfor på arbeid som helbreder mennesker og natur. For slik systemet er rigget, er det ødeleggelse som skaper økonomisk profitt, ikke regenerering.

Det er noe grotesk over det hele. Over hvordan vi kollektivt fengsles innenfor et system som tvinger oss til å handle stikk i strid med hva kroppene og sjelene våre har behov for, bare for å ha inntekt nok til å overleve.

Så er det selvfølgelig slik at vi kan endre systemet.

Men det tar tid, dedikasjon og intensjonell handling.

I human design sies det at prosjektorer er en ny energitype i den menneskelige evolusjonen.

Det gir god mening.

For når den gamle verden står for fall og den nye verdenen skal skapes, trenger vi mennesker som har som oppgave å aktivt forme det som skal komme.

Jeg tror litt av grunnen til at vi prosjektorer fins, er for å bidra til nye systemer. Og motivasjonen vår for å gjøre det, er nettopp at de gamle systemene er så enormt ukomfortable for oss.

Endring og transformasjon, både på individ- og samfunnsnivå, kommer som regel ikke før status quo er så ubehagelig at vi blir tvunget til å gjøre endringer.

Og siden vi nå nærmer oss å være på overtid når det gjelder å endre verdenssamfunnnet i en regenerativ retning, er det logisk for meg at det nå fødes en haug med mennesker som absolutt ikke er skapt for å holde ut innenfor det gamle, utarmende systemet.

At vi ikke klarer å finne oss til rette, eller at vi blir syke og utmattet av dagens strukturer, er en nødvendig forutsetning for at vi skal skape nye løsninger.

Men å være i denne skvisen er selvfølgelig veldig ukomfortabelt.

Det er hardt å befinne seg mellom de gamle og de nye strukturene. Vi må fremdeles forholde oss til verden slik den er samtidig som vi skaper den nye. Denne spenningen gjør vondt, og det føles som om vi er fanget og at endringene ikke går fort nok.

For meg går det i hvert fall ikke fort nok. For nå er jeg straks tom for penger.

Samtidig føles det som om jeg aldri har vært mer on point på min livsoppgave enn nå. Det kjennes som om jeg er fullt og helt i koherens med det jeg egentlig skal drive med, og at jeg bare må fortsette på samme vei litt til for at ting endelig skal løsne.

Jeg vet ikke om det er sant eller bare farlig ønsketenkning.

Men jeg vet i hvert fall at det jeg bruker all min tid og energi på for tiden - å starte opp Jord og folk, være fylkesleder i Bonde- og Småbrukarlaget og ellers fremme den regenerative revolusjonen på innpust og utpust gjennom å skrive, dele, mene og snakke - føles så dypt i tråd med det sjelen min er her for å gjøre.

Dette er et arbeid som gir meg energi. Som jeg kunne holdt på med i det uendelige (i motsetning til 99% av alle de andre jobbene der ute).

Det er en følelse jeg unner absolutt alle: Følelsen av å gjøre noe som kjennes dypt meningsfullt, viktig, og helt i resonans med hver celle i kroppen.

En følelse av at arbeidet ikke er arbeid, men livet - ikke fordi jobben blir viktigere enn alt annet, men fordi arbeidet jeg gjør er et uttrykk for den jeg er og en forlengelse av meg selv.

Jeg skulle ønske jeg alltid kunne kjenne på den følelsen. Men nå lever den på lånt tid.

Etter tre år uten arbeidsgiver, har jeg begynt å søke jobber igjen.

Jeg søker jobber og håper på et mirakel.

Fins det en magisk løsning som kan hjelpe meg å betale regningene samtidig som jeg kan holde på med det som føles dypt meningsfullt for meg?

Kanskje et gjennombrudd er rett rundt hjørnet?

En ting er sikkert: Noe kommer i hvert fall til å endre seg de neste månedene. Rett og slett fordi det må det.

Til deg som allerede har vippset meg en donasjon eller to de siste månedene: tusen tusen takk. Det spiller faktisk en enormt stor rolle.

Alle donasjoner tas veldig hjertelig imot på vippsnummer 828362.

Og hvis noen av dere også tilfeldigvis har en forlagsavtale oppi ermet, eller vil booke meg til en foredragsturné, eller bare sitter på en liten formue og har lyst til å bli min økonomiske velgjører, er jeg ikke blygere enn å si at jeg er veldig interessert.

(For deg som umiddelbart vet at du har lyst til å engasjere deg: Gå til dette skjemaet.)

Da jeg og mannen min kjøpte et småbruk for seks år siden, fikk jeg førstehånds erfaring og innsyn med mange av problemene med norsk landbruk:

• Hvordan det er utrolig vanskelig for folk utenfor landbruket å få tilgang til eiendommer eller kapital for å kunne bli bonde

• Hvordan man, hvis man først er så heldig å få tilgang til en landbrukseiendom, må ta opp stor gjeld og gjøre seg avhengig av å ha en langt større inntekt enn gården egentlig gir grunnlag for

• Hvordan den lave lønnsomheten i landbruket gjør at stadig flere bønder blir presset ut av næringen

• Hvordan færre bønder og mer effektivisering gjør at bondeyrket er mer ensomt, arbeidskrevende og ansvarstynget enn noen gang

• Hvordan nedleggelsen av gårdsbruk gjør at nesten ingen i befolkningen har kontakt med matproduksjonen lenger, eller har kunnskap om hvordan maten produseres

• Hvordan stadig mer areal går ut av drift, beiter gror igjen og selvforsyningen går ned (nå er den bare på 35%)

• Og dette bringer oss tilbake til starten: Hvordan det er utrolig mange gårder som ikke er i drift, men som likevel ikke finner veien til markedet hvor folk ønsker å kjøpe.

Vi bør være ærlig med oss selv. Det norske landbruket og det norske matsystemet har store problemer.

Og det betyr at det norske samfunnet også har store problemer.

Ikke “bare” i form av at vi er veldig dårlig stilt i en krise, og at hvis alle forsyningslinjer kuttes, har vi bare nok mat til å forsyne alle med ett måltid hver (fram til dieselen og kunstgjødselen går tom, hvor vi i så tilfelle er praktisk talt hjelpeløse).

Men i form av at vi har skapt et system som verken er økonomisk, sosialt eller miljømessig bærekraftig - for noen.

Økonomien og mangelen på tilgang til jord gjør at mange av dem som faktisk ønsker å drive med matproduksjon, blir holdt utenfor.

Hvis man først lykkes i å bli bonde, gjør den lave inntekten at man må jobbe dobbelt og løpe livet av seg for å subsidiere en ulønnsom matproduksjon.

Bondeyrket er blant de yrkene hvor man er mest utsatt for å være ensom, deprimert og i risikosonen for selvmord. Kombinasjonen av økonomisk stress, ekstrem arbeidsbelastning, stort ansvar, manglende mulighet til å komme seg vekk fra gården og ingen å snakke med, utgjør en farlig og potensielt dødelig coktail.

Bønder mangler sosiale rettigheter som resten av samfunnet har, som rett og mulighet til å ta ferie, muligheten til å bli sykemeldt, regulerte arbeidstider og annet.

Samtidig har det såkalt effektive og industrielle landbruket gjort oss helt avhengig av miljø- og klimaødeleggende innsatsmidler som fossil energi, kunstgjødsel, sprøytemidler, plast og store maskiner som utarmer jorden og økosystemene.

Dagens system tapper ressursene og verdiene våre som individer og samfunn. Det er selve definisjonen på et system som ikke kan fortsette i det uendelige.

Og mens jeg selv jobbet døgnet rundt på gården og så tusenlappene fly ut av bankkontoen, slo det meg:

Hvis systemet er ødelagt, må vi bygge nye systemer.

Det var i dette øyeblikket at ideen om Jord og folk kom til meg. For hva kan vi skape som kan bidra til å løse alle disse problemene?

Jo, en folkefinansiert medlemsorganisasjon som systematisk kjøper opp gårder i hele landet, legger dem om til økologisk og regenerativ drift, og eier og driver dem i kollektivt fellesskap.

En organisasjon som gjør det mulig for folk som ønsker å drive med jordbruk å få tilgang til både jord og gård, uten å måtte ta opp stor gjeld og uten å måtte binde seg for resten av livet til et yrke de ikke har erfaring med.

En organisasjon som stanser den evige flyten av penger fra gårdene til bankene fordi det ikke lenger er nødvendig å ta opp nye lån, fordi gårdene ikke lenger skifter eiere men eies av fellesskapet til evig tid.

En organisasjon som endrer måten man driver landbruk på: Fra å være få og store bønder som gjør jobben alene, til å skape gårdskollektiv hvor vanlige folk blir involvert i matproduksjonen.

Landbruk var aldri ment å være en énpersonsjobb.

Er det noe vi mangler i dagens samfunn, så er det fellesskap og kontakt med hverandre. Gårder er den perfekte arenaen for å begynne å gjenoppbygge våre sosiale liv, våre fellesskap og våre lokalsamfunn.

Samtidig kan slike gårdsfellesskap gi oss mulighet til å reparere vår kontakt med naturen. Og gi oss mulighet til å gjøre meningsfullt arbeid. Og gi oss mulighet til å produsere mer av den rene, gode maten kroppene våre trenger. Og…

…Ok, jeg kan fortsette i det uendelige, men alt dette er egentlig bare en lang innledning for å kunngjøre at:

Organisasjonen Jord og folk er stiftet!

Jess.

21. juni 2026, på selveste solsnu, hadde vi stiftelsesmøte hvor et knippe fantastiske mennesker møttes et par timer på zoom og lagde historie. Nå har vi en ekte organisasjon, med styre, vedtekter og arbeidsgrupper.

Slik begynner vedtektene:

“Organisasjonen er en medlemsforening med formål om å
bygge en folkebevegelse som skal endre norsk landbruk i en regenerativ retning
hvor en ivaretar og bygger opp kollektive sosiale, økonomiske og miljømessige
verdier til det beste for medlemmene, lokalmiljøene og samfunnet.

Formålet skal oppnås gjennom å utforske og gi
informasjon om bærekraftige modeller for landbruksdrift og kollektivt
gårdseierskap i Norge, tilby kompetanseheving for medlemmene, arrangere
aktiviteter som bringer folk og jord sammen, og bygge opp egenkapital med
siktemål å kjøpe gårder som skal driftes og forvaltes av foreningens medlemmer
etter regenerative og økologiske prinsipper i et evighetsperspektiv.”

De som var med å stifte organisasjonen har allerede jobbet et år i det stille med å legge grunnlaget for organisasjonen og innhente erfaringer fra tilsvarende organisasjoner i andre land. Det formelle holder på å komme på plass, og nå kan vi virkelig begynne å jobbe.

Nå skal vi bygge folkebevegelse.

Alle som vil være med og skape et mer regenerativt matsystem kan bli medlem. Det blir man ved å betale et månedlig beløp. Etter hvert som egenkapitalen til organisasjonen vokser, vil vi starte å kjøpe opp gårder.

Fram til nettside, medlemsregister og bankkonto er oppe og går, kan du melde din interesse for Jord og folk i dette skjemaet.

Der kan du si ifra om du vil stå på nyhetsbrev, om du er interessert å bli medlem, og om du har lyst til å engasjere deg aktivt i en av våre fire arbeidsgrupper: Kommunikasjonsgruppen, gårdsgruppen, admin/øko-gruppen eller organisasjonsgruppen.

Mer info kommer (selvfølgelig) etter hvert, men for dem som allerede nå vet at de er interessert i å følge dette arbeidet, ville jeg ikke vente med å dele denne nyheten.

Vi har en spennende framtid i vente!

Det er like vanskelig å fatte hvert år,

men i år syns jeg det er ekstra vanskelig: Vi er allerede ved midtsommer.

Selv om det føles som om sommeren bare så vidt er i gang, er vi allerede kommet til solsnu. Den 21. juni er årets lengste dag, og deretter begynner vi gradvis å bevege oss mot mørkere tider.

Den forventningsfulle følelsen av ferie på horisonten blander seg med med en ordløs sorg: Hvordan kan det ha seg at vi er midtveis nesten før vi har begynt?

Sommersolverv, i paganistiske tradisjoner kalt Litha, er en fest for livet og den løfterike, bugnende, vibrerende livskraften.

Samtidig er den kimen til døden - en ugjenkallelig visshet om at heretter blir det bare mørkere.

Solsnu er et høydepunkt og et vendepunkt på samme tid, og deri ligger det en kompleks spenning som ofte kan gjøre oss både glade og melankolske.

Flere av dere som kjenner meg, vet at jeg lever etter solens årshjul. Året er delt inn i fire hovedpunkter:

Vintersolsnu, den 21. desember, markerer den lengste natten, den dypeste mørketiden og starten på en ny livssyklus.

Vårjevndøgn 21. mars og høstjevndøgn 21. september markerer skillelinjen mellom sommerhalvåret og vinterhalvåret, og er de to dagene av året hvor natten og dagen er nøyaktig like lange.

Og sommersolsnu eller sommersolverv 21. juni, markerer den lengste dagen i året - høydepunktet av sommeren og starten på dødssyklusen.

Hvis du tenker på året som en sirkel, utgjør disse fire hendelsene nord, sør, øst og vest. Trekker du én strek mellom nord og sør, og én strek mellom øst og vest, ender du opp med diss to forskjellige måtene å dele inn sirkelen på:

Sommersolsnu er høydepunktet av sommerhalvåret.

Sommerhalvåret er solens domene.

I mange mytiske, religiøse og hedenske tradisjoner er solen den maskuline kraften.

Solen er den som bygger. Som skaper. Som manifesterer og gjør ting virkelig. Som produserer strukturer og ekspanderer. Som gir handlingskraft, mot, vilje og gjennomføringsevne.

Solen er liv og utfoldelse, og den henvender seg mot verden. Den sier “her er jeg!”, og får oss til å gjøre ting. Den gir oss energi og pågangsmot til å gjennomføre det vi har lyst til.

Som den aller lengste dagen av året og døgnet hvor solen er på sitt absolutt sterkeste, er solsnu bokstavelig talt klimakset av sommeren og sommerhalvåret. Det er den maskuline kraften på sitt høyeste volum - bålet som brenner stødig og livlig.

Det er en tid for å feire alt det gode livet gir oss. Vennskap, kjærlighet, god mat og nytelse for sansene.

Det er en tid for lange dager med gjøren og laden, brutt opp av minneverdige øyeblikk som hjertelige samlinger rundt et fulldekket bord, hviskende flørting på seine sommerkvelder og late stunder med slumring i gresset mens sommerbrisen kiler i ansiktet og mauren kryper over leggen.

Samtidig bringer ethvert høydepunkt med seg en bittersøt erkjennelse: Når man er på toppen, går det nødvendigvis nedover etterpå.

Solsnu er høydepunktet av sommerhalvåret, men begynnelsen av dødssyklusen.

Dødssyklusen er perioden fra sommersolverv til vintersolverv - den halvdelen av året som går i retning av mørket. Fra 21. juni vil hver eneste dag gi oss ørlitte grann mindre sollys enn dagen før.

Dette vendepunktet markerer en viktig overgang.

Gjennom livssyklusen har vi satt intensjoner, plantet frø, næret visjoner, lagt planer og satt planene ut i live. Vi har bygget oss opp mot sommeren.

Når vi nå går gjennom denne energetiske portalen, markerer det overgangen til en ny sesong. En sesong for å høste det vi har sådd, for å feire det vi har oppnådd, og etter hvert: La restene dø og kompostere.

Denne vekslingen mellom liv og død er innenfor paganismen reflektert i mytologien om “the oak king” og “the holly king”. The oak king, som gir liv til det som vokser, blir født ved vintersolverv, og bygger seg gradvis opp i styrke helt fram til sommersolverv.

The holly king er høstens, dødens og mørkets monark, og han blir født ved sommersolverv og vokser seg sterkere i takt med at dagene blir kortere.

The oak king skapte sommeren, men han vet når tiden hans er ute. 21. juni markerer tiden hvor han trekker seg tilbake og overlater makten til sin etterkommer.

De to linjene mellom nord og sør, og mellom øst og vest, gir oss fire distinkte inndelinger av året: maskulint (sommer) liv, maskulin død, feminin (vinter) død og feminint liv.

Sommersolsnu er skillet mellom maskulint liv og maskulin død.

I naturen er dette overgangen mellom vekst og fruktsetting.

Etter årets lyseste dag begynner plantene å forberede seg på døden. De kjenner på seg at sommeren har en ende, og at fotosyntesen kommer til å begynne å avta.

For plantene er kortere dager et signal for å utvikle frukt.

Istedenfor å fortsette å gro bladverk, går nå plantene inn i sin neste fase. De blomstrer, utvikler fruktlegemer og lager frø, slik at neste generasjon kan leve videre.

Squashen utvikler seg. Tomatene modnes. Eplene går fra å være sure og tørre kart til å bli saftige, søte og fyldige.

Jeg syns det er noe utrolig vakkert i at plantens respons på død er å utvikle nytt liv.

Dette er grunnen til at denne sesongen er så utrolig kontrastfull:

Det viser hvordan liv og død ikke bare er sammenvevd, men også fullstendig avhengig av hverandre. Solens og livets høydepunkt kunne ikke eksistert, hadde det ikke vært for at kimen til døden er bakt inn i det: Tenk hvis livet skulle blitt frakoblet døden, og solen bare skulle fortsatt på sin oppadgående kurve i det uendelige. Lyset hadde tatt fullstendig overhånd, og brent oss alle ut i prosessen. Det hadde til slutt blitt katastrofe.

Derfor trenger vi balansen.

Den livsbejaende gleden og feiringen av livets høydepunkt. Den bunnløse vemodigheten over døden og det faktum at alt en gang skal ta slutt.

Begge er sanne. Og begge kan eksistere på samme tid. Det er dette som er å være i rett relasjon med sesongene.

Livet er så uendelig verdifullt nettopp på grunn av døden.

Og i døden fins det nytt liv. Det er dette denne tiden minner meg på.

For oss mennesker er solsnu overgangen fra bygging og høsting.

Vi høster så mye vi kan av det vekstsesongen og solen klarer å gi oss.

Vi slår graset. Vi sanker bær og ville vekster. Vi høster og konserverer plantene i kjøkkenhagen. Vi slakter lammene. Vi ærer livet og overfloden.

Samtidig skaper solsnu også et rom for å stoppe opp og se på alt vi har oppnådd så langt.

I mellomrommet mellom det som har vært og det som skal komme, kan vi puste et øyeblikk og tenke på hva vi har skapt som vi nå kan høste fruktene av.

Hva som skal få lov til å modne og utvikle seg videre.

Hva som skal få sette frø og leve til neste generasjon.

Hva vi har lyst til å gi rom for å anerkjenne og gi oppmerksomhet til.

Den maskuline døden er kanskje fremfor alt en fest.

En høstefest, en feiring av livet som har blitt skapt, og en sesong for å nære oss fram til vinteren og mørketiden kommer.

Disse aller lyseste dagene strekker ut tiden, åpner himmelen og skaper en romslighet for sitrende tilstedeværelse som bare denne tiden på året kan romme. Jeg håper du nyter midtsommerkveldene og markerer solvervet på en måte som føles bra for deg.

Måtte vi alle få mulighet til å nyte denne feiringen og la følelsen av breddfullt liv gå til hodet på oss.

Mens vi er i gang, la oss også se litt på astrologien…

Perioden vi går inn i markerer nemlig noen spennende energetiske skifter som setter et helt spesifikt preg på tiden framover.

I løpet av siste halvdel av juni kommer alle de ytre planetene til å ha beveget seg inn i nye tegn.

Uranus går inn i tvillingene. Pluto er i vannmannen. Neptun er i væren, sammen med Saturn. Og i tillegg går Jupiter inn i løven.

Tvillingene og vannmannen er lufttegn. Væren og løven er ildtegn.

Denne kombinasjonen av luft og ild - av ideer, visjoner og ren skaperkraft, gjør at sommerens solsnu virkelig markerer et vendepunkt inn til en ny type energi:

En energi hvor det du har drømt om og forestilt deg, får kraft til å materialisere seg til virkelighet.

I tillegg beveger handlingens planet Mars seg også inn i tvillingene i begynnelsen av juli, som gir ytterligere pågangsmot og energi for å realisere ideer.

Hva dette forteller meg, er at dette er er en tid for endringer, enten vi vil eller ikke (men jeg tror vi vil - eller?).

Det er en tid for at det som har utviklet seg på innsiden, faktisk får lov til å bli virkelig på utsiden.

Det er ikke en tid for store selvutviklingssprang eller indre endringer. Det indre arbeidet har du i stor grad allerede gjort. Istedenfor er det en tid for å la virkeligheten catche opp med deg.

Denne perioden er en invitasjon og en initiering for å la livet endre og reorganisere seg så det kan romme den personen du allerede har blitt.

Du trenger ikke gjøre noe mer. Du er allerede her.

Alt som trengs er å fortsette.

Å tillate det som ønsker å komme fram, å komme fram.

Å nære den stabile flammen.

Holde fast ved kjernen.

Og la alt som er uviktig ramle bort.

Gå hen og bring det du har skapt inn i virkeligheten.

Det burde ikke være lov å tjene penger på bolig.

Okei, før du setter kaffen i halsen, hør meg ut.

Jeg satt i en samtale hvor vi diskuterte boligpolitikk.

Et spørsmål som dukket opp var “Hva er de største problemene ved dagens boligmarked?”

Svarene kom på løpende bånd:

Galopperende boligpriser, at det er tilnærmet umulig for vanlige folk å komme inn på boligmarkedet, uforutsigbare leieforhold, større ulikhet mellom eierklassen og leierklassen, hyblifisering og uverdige boenheter, og stadig kjipere nabolag der stadig flere av boligene fylles av airbnb-turister, studenter eller andre korttidsleietakere istedenfor bofaste naboer som hilser på deg og slår av en prat når du sitter på trammen med en kopp kaffe.

Alle disse problemene er symptomer på samme ting: Et uregulert, kapitalistisk boligmarked hvor bolig har gått fra å være noe man kjøper for å ha et sted å bo, til å bli et spekulasjons- og investeringsobjekt man skal tjene penger på.

Vi merker det i måten vi tenker: Vi snakker om å gjøre lure førstegangsinvesteringer, kjøpe i lukrative nabolag, selge til en dyrere pris enn man kjøpte for, eller kjøpe “investeringsbolig” og leie ut.

Kort sagt:

Vi har en forventning om at bolig er noe som skal gi økonomisk avkastning.

Kulturen og politikken har normalisert denne måten å tenke på.

Men det har ikke alltid vært sånn.

Før i tiden, nærmere bestemt i etterkrigstiden og fram til 80-tallet, var det ikke normalt å tenke på boliger som et investeringsobjekt.

Da ble det ført en aktiv boligpolitikk som først og fremst handlet om å sikre befolkningen boliger til en god standard og en sosialt forsvarlig pris.

Med andre ord: Bolig ble i stor grad anerkjent som et grunnleggende behov, og som en rettighet som det var statens ansvar å sikre, ikke som produkter i et fritt-vilt-marked hvor maksimering av pris var det overordnede målet.

I denne perioden ble boligbygging og boligsalg både subsidiert og strengt prisregulert. I tiden hvor det var stor etterspørsel etter boliger, ble boligene tildelt etter ansiennitetsprinsippet og fordelt etter behov: De største familiene fikk boligene med flest rom.

Dette innebar at boligene ikke kunne omsettes fritt, og at det ikke var størrelsen på budet som avgjorde om du kunne bli boligeier eller ikke.

Dette står i skarp kontrast til i dag, hvor tilgang på kapital og rike foreldre er det som avgjør om du er så heldig å eie din egen bolig.

På 80-tallet foregikk det en massiv deregulering av boligmarkedet som etter hvert førte til økte byggepriser, økte boligpriser, økte forskjeller i samfunnet og et geografisk klasseskille hvor ulike sosioøkonomiske klasser konsentrerte seg i ulike nabolag og bydeler - med alle de negative sosiale konsekvensene og samfunnsmessige kostnadene det medfører.

Eierlinjen har tradisjonelt sett stått sterkt i Norge, og mye politikk er blitt lagt opp for at man skal eie. Nettopp fordi så mange eier, tror jeg også det har fått utvikle seg en stor aksept for tanken om bolig som spekulasjonsobjekt. Alle som eier har tross alt en økonomisk interesse i å selge boligen for en høyere sum enn man kjøpte den for.

Men er dette egentlig i vår interesse?

Hvor mye tjener vi egentlig, som individer og samfunn, på et uregulert boligmarked?

Jo høyere boligprisene blir, og jo raskere prisgaloppen går, jo dyrere blir inngangsbilletten for å kjøpe sin første bolig. Du må ta opp høyere lån enn foreldregenerasjonen, og jobbe mer og lenger for å betale gjelden ned. Du må bruke en større andel av inntektene dine på å bo mens bankene, forsikringsselskapene og meglerne håver inn på din bekostning.

Når du så skal selge boligen din kan det godt hende du går med overskudd ved salget, men samtidig kjøper og selger du i samme marked, og den nye og større boligen du kjøper er tilsvarende mye dyrere. Du løper egentlig bare på samme tredemølle mens alle prisene blåses opp.

Først og fremst gavner et uregulert, kapitalistisk boligmarked dem som eier mest fra før.

(Og nei, det er antakeligvis ikke deg, selv om du er så heldig å eie både en og to boliger.)

Boligsektoren er nok en sektor hvor ressursene flyter fra vanlige folk til kommersielle selskaper (og banker, som også er kommersielle). Og ja, dette gjelder også hvis du eier, men utarmingen er selvfølgelig størst blant dem som har minst.

De som har mest kapital og mulighet til å eie flest boliger kan seksjonere eller hyblifisere enhetene og selge dem i et overpriset marked, eller de kan leie ut og sikre en jevn tilstrømming av profitt fra folk som ikke har noe annet alternativ enn å bo dyrt og dårlig.

De som eier egen bolig slipper usikkerheten og den økonomiske belastningen med å leie, men de må ta opp stor gjeld for å betjene de vanvittig høye prisene, og dermed havne i den livsvarige arbeids- og tidsklemmen som vi har endt opp med å bare akseptere som en del av det å være menneske i vårt moderne samfunn.

Og de største taperne er selvfølgelig den stadig voksende gruppen av mennesker som er så uheldige å ikke være født med masse ressurser i utgangspunktet, eller som er ute av stand til å tilegne seg en stor mengde ressurser gjennom godt betalt fulltidsarbeid. De (vi?) blir dobbelt straffet for sitt uhell, og må leve resten av livet som melkekuer i et boligmarked som er utformet for å konsentrere ressursene på toppen.

Alt i alt er dagens boligmarked et instrument for å overføre penger og ressurser fra folk flest til en veldig liten og rik minoritet, hvis rikdom bare blir større og større på fellesskapets bekostning.

Her kommer jeg tilbake til starten:

Det burde ikke vært lov å tjene penger på å eie eller leie bolig.

For det er nettopp motivet for profittmaksimering som ødelegger hele boligmarkedet for alle.

Så lenge bolig blir et spekulasjonsobjekt, blir det en handelsvare hvor kommersielle aktører kommer inn for å tjene mest mulig penger. Og så lenge målet er å tjene mest mulig penger, presses prisene i været og avgrenser store deler av befolkningen tilgang til “varene”.

Det er så enkelt som at bolig enten kan være en rettighet eller et spekulasjonsobjekt, men det kan ikke være begge deler.

Personlig mener jeg bolig bør anerkjennes som en menneskerett. Som et grunnleggende behov. Som noe alle burde ha tilgang til.

Alle burde kunne bo i en fin bolig med god standard uten å betale med en livsvarig gjeldsdom. Særlig i et samfunn hvor det egentlig ikke er mangel på boliger.

Ingen burde være hjemløse, eller bli tvunget til å leie nedslitte og helsefarlige hybler uten plass eller mulighet til å leve gode liv.

Ingen burde heller bli tvunget til å bruke mesteparten av sine våkne timer på å arbeide simpelthen for å få råd til å bo, enten det er på eie- eller leiemarkedet.

Så, hvordan kan et boligmarked uten profitt se ut?

Her må vi puste med magen og huske på hvordan vi er indoktrinert til å tenke på dagens situasjon som normalt.

Ja, et boligmarked uten profitt vil se radikalt annerledes ut.

Men det vil være et marked som tjener alle, som sikrer alle det de faktisk har behov for (et sted å bo og mer romslighet i livet), og som gjør at det store flertallet av oss får det bedre.

Jeg foreslår tre enkle regler.

Regel nummer 1:

Det må bli ulovlig for kommersielle aktører å eie boliger. Boliger bør bare kunne eies av privatpersoner, boligbyggelag, sameier eller det offentlige.

Det høres jo litt ekstremt ut?

Nei, ikke hvis man følger prinsippet om at boliger ikke er til for profitt. Hele poenget med kommersielle aktører er at de skal ha profitt. Det er grunnen til at de investerer i boliger - for å hente ut en avkastning. Og den avkastningen er det du som betaler for. Skal man fjerne profitten, må man gjøre det ulovlig å tjene penger.

Regel nummer 2:

Det bør bli ulovlig for privatpersoner å eie mer enn to boliger.

Igjen, litt ekstremt? Egentlig ikke.

Hvis boliger først og fremst skal være til for å bo i og ikke for å tjene penger, er det ingen grunn til at noe enkeltmenneske skal eie mer enn to boliger.

Du trenger et hus å bo i. Og så vil du kanskje ha en hytte. Det er det. Det er det du trenger. Du kan ikke bo i flere hus på en gang.

Den eneste grunnen til at enkeltpersoner skulle ønske å eie flere boliger, er for å leie dem ut - igjen: for profitt. Og vi må slutte å tenke at det er greit eller normalt. For samfunnet som helhet er det mye bedre at noen andre eier de boligene enn at de samles på færre hender.

Regel nummer 3:

Nye boliger skal selges til kostpris. Brukte boliger og boligtomter skal prisreguleres.

Dette vil holde prisene nede og sikre at alle eller nesten alle har råd til å kjøpe bolig. Samtidig må kommunene i mye større grad satse på å tilegne seg eierskap over gode, offentlige boliger som kan tilbys til dem som ikke har råd til eller ønsker å eie, til lave priser og med langsiktige løsninger som leie-til-eie-ordninger.

Nøyaktig hvordan prisreguleringen skal foregå slik at den er mest mulig rettferdig, må vi finne ut av i fellesskap. Her er det sikkert noen flinke økonomer som kan komme med forslag. Om boligprisene skal være konstante, om de skal indeksreguleres i takt med prisøkningen i samfunnet eller om de tvert imot skal gå nedover for å reflektere verdiforskjellen mellom nye og brukte boliger, kan alle vurderes. Kanskje får vi egne takstmenn som har i oppgave å vurdere den reelle kostprisen på boliger som skal selges framfor markedspris. Kanskje får vi en regel om at alle boliger skal selges for det samme som man kjøpte den for, med mindre det har skjedd store endringer med boligen. Jeg vet ikke, men jeg er sikker på at arten som har reist til månen, funnet opp fly, internett, FN og komplekse globale handelssystemer, klarer å finne et godt regelverk.

Så trenger vi selvsagt noen nye strukturer for å ivareta disse reglene.

For eksempel: Hvis kommersielle aktører ikke skal tillates i boligmarkedet, er det noen andre som må bygge boligene.

Jeg ser for meg at både enkeltpersoner, kommuner og boligbyggelag kan bygge boliger. Og siden boligene ikke skal kunne selges til mer enn kostpris, bør også staten finansiere gunstige eller rentefrie lån til byggingen. Her må Husbanken styrkes betydelig. Kanskje bør det til og med bli en lov som sier at Husbanken er den eneste banken som har lov til å bevilge lån til boliger og husbygging. De andre bankene drives jo tross alt bare med formål om profitt, og kostnaden ved disse rentene får uunngåelig konsekvenser nedover i systemet.

Siden kommersielle aktører ikke er med i regnestykket, er det sannsynlig at byggetakten går noe ned, da profittincentivet for å bygge nye boliger forsvinner. Men dette er også sannsynligvis helt greit, siden en lavere byggetakt vil være mer i harmoni med det reelle behovet. Det er jo ikke mangel på boliger i dag, det er bare at markedslogikken gjør det mer lukrativt å leie boliger ut til turister eller la dem stå tomme istedenfor å la vanlige mennesker bo i dem. Det er dette vi vil til livs.

Deretter trenger vi å utvikle nye systemer for hvem som skal kunne kjøpe hvilke boliger.

I dag er det markedslogikken som avgjør: Det er de som gir det høyeste budet, altså de med mest penger, som kan velge på øverste rekke av boliger, mens resten må ta til takke med det de får.

I framtidens boligmarked vil det være andre mekanismer som avgjør.

Her må vi igjen komme fram til løsninger i fellesskap og diskutere hva vi syns er mest rettferdig.

Skal det være loddtrekning?

Skal det være ansiennitet?

Skal det avgjøres etter fastsatte kriterier og vurderes opp mot behov (jf. store og små familier, helsemessige behov eller annet)?

Eller skal det være en kombinasjon av alle disse?

Det skal selvfølgelig også presiseres at også i framtidens boligmarked vil det være prisforskjeller mellom ulike boliger, og at ikke alle vil ha råd til alt. Dette fordi kostnaden ved å bygge boliger varierer. Men de fleste vil ha råd til et mye større utvalg av boliger enn i dag, og det bedrede utvalget av offentlige boliger vil også sikre at også folk fra sjiktene med lavest inntekter, vil kunne ha mulighet til å bo i attraktive nabolag.

(P.S. Landbrukseiendommer, som samfunnet har en særlig interesse av at blir forvaltet på en god måte, må uansett fortsatt behandles etter eget konsesjonsregelverk.)

Så dukker det selvfølgelig også opp en haug med spørsmål om hvordan overgangsperioden til et profittfritt boligmarked skal se ut.

Hva skjer for eksempel med alle boligene som i dag eies av kommersielle selskaper? Skal de tvangsselges? Hvor lang frist skal de få? Hvem skal få kjøpe boligene og til hvilken pris?

Sannsynligvis vil et stort frislipp av tidligere kommersielle boliger på markedet føre til at boligprisene stuper, så vi må allerede i forkant av dette ha en klar plan for hvordan boligprisene skal reguleres.

Nøyaktig hvordan skal det foregå? Skal vi ta utgangspunkt i dagens prisnivå og gradvis skru alle prisene nedover, slik at alle “taper” like mye? Skal vi differensiere mellom boliger som tidligere er eid av kommersielle aktører og boliger som er eid av andre? Eller kanskje fins det en helt annen måte å gjøre det på?

Og så er det selvfølgelig alle de vanlige folkene som i dag eier bolig, og som kanskje har jobbet et langt liv for å betale ned hele eller mesteparten av gjelden. Hva skal skje med verdien av disse boligene? Hvordan kan vi gå over til et nytt system som ivaretar sparepengene til dem som har lagt ned livet sitt i en bolig og sikrer dem en grunnleggende følelse av rettferdighet? Her må vi selvfølgelig gå ut ifra en gradvis og langsiktig overgang som gjør at ingen privatpersoner plutselig taper mange penger.

Samtidig er det ikke til å komme unna at et profittfritt boligmarked vil medføre at prisene på bolig vil gå ned. Det er jo hele poenget. Det betyr at de som har investert i bolig kanskje vil ende opp med å selge for mindre enn de kjøpte boligen for. Men siden alle taper, og man kjøper og selger i samme marked, er kanskje betydningen mindre. Tapet vil uansett være størst for dem som har gått inn i boligmarkedet med forventning om stor avkastning, og det gjelder ikke de fleste av oss.

Og minst like viktig er det sosiale, psykologiske og kulturelle aspektet: Vi som samfunn må lære oss å tenke annerledes om bolig. Vi må fremelske og normalisere prinsippet om at bolig er noe du kjøper av én enkel grunn: For å ha et sted å bo.

Hvis du kjøper bolig, regner du med å bo der en stund. Og hvis du er nødt til å selge igjen, så er det kanskje så, men da er det ikke en forventning om avkastning en del av regnestykket.

Dette er en langvarig avlæring vi må jobbe med, etter flere tiår med kapitalistisk indoktrinering. Og her må vi hjelpe hverandre. Legge merke til hvilke automatiserte tankemønstre vi har når vi tenker om kjøp og salg. Observere de internaliserte narrativene om bolig som investeringsobjekt, fortellingene om forventet verdiøkning, og salgsbudskapene om attraktivitet, lukrativitet og gode kjøp. Arrestere oss selv og hverandre i handlingsøyeblikket, og omprogrammere hjernen til nye tankebaner.

Visst nok kan bolig være et investeringsobjekt, men ikke i form av å være en økonomisk investering.

Det vi skal investere i når vi kjøper bolig, er et hjem.

Naboskap. Trygghet. Trivsel. Verdige liv. Frihet. Familie. Glede. Livskvalitet.

Alt som ikke kan måles i penger.

Forestill deg at du får jobb på en fabrikk.

På denne fabrikken har ingen fastlønn, men alle jobber på akkord. Det vil si at lønnen avhenger av hvor produktiv du er.

Sjefen forteller deg at du får 1000 kroner per enhet du produserer. Etter en stund har du produsert hundre enheter og har derfor gjort deg fortjent til en lønn på 100 000 kroner. Men når dagen for lønnsutbetaling kommer, får du ikke utbetalt 100 000 kroner. Du får utbetalt 89 000.

Forvirret spør du sjefen din hvorfor du blir trukket 11 000 kroner i lønn. Han sier:

«Nei, du skjønner, her på fabrikken er det viktig for oss å stimulere til at arbeiderne våre driver næringsmessig produksjon og ikke bare jobber her som hobby. Derfor trekker vi alle i lønn slik at de som produserer minst, får så dårlig inntekt at de enten må slutte eller skjønner at de må øke produksjonen.»

Tilbake i den virkelige verden tenker du antakeligvis at dette er en absurd situasjon som aldri ville skjedd på en normal arbeidsplass. I Norge får man som ansatt utbetalt den lønnen man har krav på, enten man jobber i 100% eller 20% stilling. Men for bønder er realiteten en annen. Dette eksempelet er nemlig en nøyaktig illustrasjon av hvordan bunnfradraget for jordbruket fungerer.

Fradraget, som i årets jordbruksforhandlinger blir hevet fra 6000 til 11 000 kroner, er en flat avkortning i tilskudd som rammer alle bønder, og som dermed rammer de minste bøndene hardest.

Argumentasjonen som har blitt brukt for å forsvare denne avkortningen, er at statens midler ikke skal brukes på å støtte såkalt hobbyproduksjon. Tilskuddene skal gå til dem som er seriøse, altså som driver med næring, og bunnfradraget er grenseskillet for å sile ut de useriøse selvbergerne. Alle som havner under bunnfradragsgrensen, mottar ingenting i tilskudd.

Men argumentasjonen faller på sin egen urimelighet. Bunnfradraget fungerer jo ikke som en utsiling av de aller minste – det fungerer som en økonomisk straff for alle. En økonomisk straff som er regressiv – det vil si at den rammer gradvis hardere jo mindre inntekt du har fra før. Dermed virker avkortningen omvendt omfordelende, akkurat motsatt av hvordan det norske skattesystemet er ment å fungere.

Som fabrikkarbeider synes du det er urettferdig at trekket på 11 000 også skal gjelde for deg. Du har jo blant de seriøse. Dette er jobben din, ikke noe du gjør som hobby. Du har produsert hundre enheter og burde hatt betalt for de hundre enhetene.

Det er det flere som er enige i. Derfor har partiene Rødt, SV og MDG kommet med et viktig forslag i forkant av Stortingets behandling av årets jordbruksoppgjør 18. juni: De foreslår å endre bunnfradraget fra å være en avkortning for alle, til å bli et innslagspunkt eller en kvalifiseringssats for tilskudd. Dette vil gjøre at den opprinnelige intensjonen med bunnfradraget ivaretas samtidig som alle som er «ekte» næringsbønder og produserer mat for samfunnet, får betalt for det de faktisk produserer.

Dette forslaget er enkelt, gjennomførbart og vil ha betydning for hele landbruket. Istedenfor at vi skal drive en politikk hvor staten gir med den ene hånden og tar med den andre, vil dette forslaget gjøre at alle bønder som produserer for mer enn 11 000 kroner vil få utbetalt hele tilskuddet de har gjort seg fortjent til. Det er ikke radikalt. Det er grunnleggende rettferdighet.

Måten bunnfradraget fungerer i dag, er ikke et sosialdemokratisk velferdssamfunn verdig. Det er en urettferdig innretning som straffer dem som har minst og gjør livet enda vanskeligere for dem som allerede lever på marginene. Rett skal være rett – du skal få betalt for den jobben du gjør. Dette enkle prinsippet håper jeg flere partier kan være enig i. Det er på tide at vi endelig får fjernet denne urimelige avkortningen.

Mari Austvoll Gjengedal,
Leder i Hordaland Bonde- og Småbrukarlag

Det opprinnelige innlegget finner du her.

P.S. Kjenner du en politiker? Del denne posten med dem og oppfordre dem til å jobbe for forslaget. Jo flere som jobber for dette i alle partier, jo raskere får vi gjennomslag.

Et kjennetegn ved vårt nåværende økonomiske system er at det utarmer våre kollektive og individuelle ressurser.

Det suger ressurser ut av våre husholdninger.

Det suger ressurser ut av våre lokalsamfunn.

Og det støvsuger oss for penger.

Kapitalismen er i sin essens ekstraktiv.

Den eroderer naturen vår og gjør den om til råvarer og forbruksvarer.

Den utarmer kroppene våre og fôrer oss til produksjonsmaskinen.

Den tapper økosystemene våre for liv.

Kapitalismens tyngdekraft virker motsatt fra vanlig tyngdekraft.

Istedenfor at ressursene renner nedover (trickle-down), renner de oppover og samler seg på toppen til dem som eier mest fra før.

Vi kjenner det i form av at alle prisene stiger, mens lønnsveksten stagger akterut.

Vi merker at vi har lavere kjøpekraft og må arbeide hardere for å ha råd til det samme som våre foreldre hadde råd til.

Mange har ikke lenger råd til å eie egen bolig, eller må bruke hele livet på å betale ned gjelden, mens bankene håver inn.

Det som tidligere var ansett som fellesgoder og nødvendig felles infrastruktur, som jernbane, postvesen, vannkraft, helsevesen og barnehage, blir stykket opp i biter og solgt.

Alt vi kjøper, har lavere kvalitet og er skapt for å bli ødelagt slik at vi må kjøpe nye ting.

Nødvendighetsgoder blir privatisert og må kjøpes tilbake gjennom månedlige abonnementer.

Tjenester blir dyrere og dårligere mens pengene blir overført fra folket til eierne.

På hundrevis av ulike måter blir våre felles verdier, som en gang tilhørte oss alle, stjålet fra oss og solgt tilbake i en omfattende og systematisk omfordeling av verdier fra folk flest i bunnen til noen få på toppen.

Stadig flere begynner å våkne opp til sannheten om at dagens system har utspilt sin rolle.

Mange kjenner derfor behov for å gjøre endringer.

Noen begynner å dyrke sin egen mat.

Noen trapper ned i stillingsprosent.

Noen jobber med indre utvikling og helbredelse av egne traumer.

Noen begynner å meditere eller implementere praksiser for å ikke bare klare å overleve hverdagen, men også aktivt begynne å endre den.

Og noen begynner å snakke høyt om behovet for endring - på sosiale media, i organisasjoner eller i møter med likesinnede.

Men det er fremdeles noe viktig som mangler.

For ingenting av dette er infrastruktur.

Alt er individuelle handlinger.

- Ikke misforstå: Individuelle handlinger er kjempeviktig, og det du og jeg gjør som enkeltindivider kan skape store endringer -

Men det er ikke infrastruktur.

Infrastruktur er strukturer som binder flere mennesker og handlinger sammen på en organisert måte, og aggregerer handlingene til noe som gjør at summen blir større enn enkeltdelene.

Og dersom vi skal endre dagens system på systemnivå, må vi bygge nye strukturer som utgjør en motkraft til alle strukturene som allerede finnes.

Husk at vårt gjeldende system blir opprettholdt og kontinuerlig gjenskapt av en eksisterende infrastruktur som ikke jobber for oss.

Jeg snakker om lover, systemer, normer og regler som bidrar til å flytte og konsentrere ressursene.

Dette er systemer som er større enn enkeltindivider, men som påvirker oss som alle.

Inflasjon.

Renter.

Skjeve maktstrukturer.

Skatteregler som gir de superrike fordeler.

På område etter område finner vi strukturer som bidrar til at kapitalismen opprettholdes og ekstraksjonen fortsetter.

Og den eneste måten vi kan begynne å mønstre motstand mot ekstraksjonen, er ved å bygge nye strukturer som systematisk begynner å demme opp for utarmingen.

Vi må ta tilbake eierskapet over våre felles ressurser.

Vi må gå sammen i fellesskap og skape nye måter å organisere verdiene våre på.

Det er dette den fysiske og materielle delen av revolusjonen går ut på:

At vi reorganiserer oss som samfunn og finner nye løsninger for hvordan vi skal leve, bo, arbeide og forvalte våre naturressurser på.

Det innebærer at vi må finne tilbake til den glemte kunsten å organisere oss.

Organisering er å virke sammen.

Å inngå i organismer som er større enn enkeltmennesket. Å gjenerindre at vi har mye sterkere makt i flokk enn som enkeltperson.

Dette er kunnskap kapitalismen har lært oss å glemme.

Individualismen i vår kultur er så total at vi har glemt hvordan vi bygger sterke og mektige sosiale strukturer.

Vi blir fortalt at veien til lykke går gjennom å realisere oss selv, optimalisere oss selv og prioritere oss selv foran alle andre.

Vi blir lært opp til å tenke på oss selv som separate individer som skal klare oss på egen hånd, som ikke trenger andre, og som må hevde oss i konkurranse med våre medmennesker.

Dette gjør at vi blir handlingslammet i møte med strukturer som er større enn oss selv.

Med en gang vi møter på makt som griper inn i livene våre og utnytter oss, blir vi rådville og apatiske. Individualismen fragmenterer oss og gjør oss svake, og vi tror vårt eneste alternativ er å finne oss i det.

Det er ikke sant.

Vi må ikke finne oss i det. Vi trenger ikke være passive ofre for alle som ønsker å utnytte oss. Vi kan gjøre motstand.

Men det krever at vi forener kreftene våre.

Den regenerative revolusjonen fordrer at vi bygger sterke og effektive folkebevegelser. At vi begynner å snakke sammen om hvilke alternativer vi ønsker å skape, og ikke minst: at vi begynner å gå fra ord til handling.

Kapitalismen har formet vår fysiske verden gjennom hundrevis av år.

Vi må forme en ny verden.

Det innebærer noe mer enn å bare sitte i et rom og snakke og drømme (selv om det er en viktig start).

Det innebærer å bygge.

Bygge nye fysiske og sosiale strukturer, forankret i våre lokalsamfunn og hverdagsliv:

• Bygge nye lokale markeder, hvor vi organiserer direktesalg mellom lokale bønder og folk.

• Bygge nye boligmarkeder hvor vi eier boligene i fellesskap, istedenfor å betale renter og leie til hushaier, banker og internasjonale spekulanter.

• Bygge nabolagsnettverk hvor vi tar tilbake den sosiale landsbyen og normaliserer det å dele på ressursene og hjelpe hverandre.

• Bygge nye måter å samle ressursene våre på, slik at vi kan forvalte dem, beholde dem og vokse dem i fellesskap.

Pengestrømmene må snus.

Ressursene må komme tilbake til kollektivet. Vi må skape en infrastruktur som hvor verdiene faktisk renner nedover og sirkulerer i lokalsamfunnene.

Derfor er jeg så engasjert for Jord og folk.

Jord og folk er en organisasjon og en folkebevegelse som er under etablering (vi er snart klare til å åpne for medlemskap!), og som skal ha som formål å kjøpe opp gårder og småbruk over hele landet og drive dem regenerativt.

I fellesskap skal vi bygge strukturer som systematisk tar landressursene ut av private hender og bankenes jerngrep, og tilbake i kollektivt eierskap.

Vi skal gjøre det mulig for normale mennesker å komme i kontakt med jorden.

Vi skal bygge et nasjonalt nettverk for alle som ønsker å produsere sin egen mat.

Vi skal eie og forvalte stadig mer jord og arealer, for framtidige generasjoner i et evighetsperspektiv.

Og vi skal gjøre det ved hjelp av tusenvis av små bidrag fra folkebevegelsen, som til sammen gjør at vi fjerne én og én gård vekk fra det åpne markedet og stagge den stadige strømmen av kapital oppover i systemet.

Gjennom Jord og folk bygger vi infrastruktur som gjør at du som enkeltindivid aktivt kan bidra til å skape et alternativ til dagens system.

Kapitalismen handler om å akkumulere ressurser på toppen.

Vi skal akkumulere våre felles ressurser for kollektivet, og sørge for at ressursene sirkulerer til glede for alle.

Hver hundrelapp du bidrar med til fellesskapet bidrar til å bygge vår felles styrke. Ved å samle verdiene våre, kan vi få dem til å vokse.

Dette er et eksempel på bygging av regenerativ infrastruktur.

Det vil kunne forandre mye. Det vil kunne forandre matsystemet vårt.

Men det er bare ett byggverk, og den regenerative revolusjonen trenger mange.

Derfor trenger vi å sette i gang samtaler om hvordan vi kan bygge ny infrastruktur i hele samfunnet og på alle nivåer.

Her har vi alle ulike bidrag å komme med.

Kanskje er det ikke landbruk og matproduksjon som er din største interesse…

Kanskje det er omsorg.

Eller undervisning.

Eller nabolaget ditt.

Kanskje brenner du for mer rettferdighet i boligmarkedet, og at alle skal ha tilgang til en trygg og god bolig.

Kanskje brenner du for inkludering, og at ingen skal føle seg utenfor i samfunnet.

Kanskje brenner du for et annerledes arbeidsliv, for sekstimersdagen, for fjerning av bullshitjobber eller for borgerlønn til alle.

Uansett hva som brenner mest hos deg, kan jeg garantere deg en ting:

Du kommer til å trenge infrastruktur.

Og den må bygges i fellesskap, med noen flere enn deg selv.

Derfor er dette tiden for å øve oss på organisering.

Organisering og revolusjon.

Vil du lese mer om den regenerative revolusjonen? Start her:

Endelig er den her - den lyseste tiden av året.

Juni kommer med lummert vær, en eksplosjon av grønne vekster, en varme som fordamper vannet og gjør luften permanent fuktig, og en følelse av at verden åpner seg med uante muligheter.

Vi har ventet så lenge på sommeren at når den først kommer, kan vi nesten bli tatt litt på sengen.

Men det er ingen tvil - våren har definitivt blitt avløst.

Og som sevjen som stiger i trærne og skyter ut i greinene som knopper og blader, kommer også en ny type kraft strømmende opp gjennom kroppene våre.

En kraft som fordamper stagnasjon og visker vekk de siste restene av vinterens sløvhet.

Juni får oss til å føle oss levende.

Vi får mer energi til å skape, jobbe, gå på tur eller oppsøke folk.

Kanskje får vi lyst til å gå ut og danse og flørte.

Kanskje blir vi minnet på at det går an å gjøre spontane ting med venner, som å ta seg en dukkert eller møtes i parken og bare se hvor dagen fører hen.

Livet blir fullere.

Sommeren bringer med seg en plutselig ekspansjon.

Naturen er intelligent nok til å utstyre oss med mest energi når dagene er lengst og lyset legger til rette for lengre arbeidsdager.

Melatoninvinduet innskrenkes, noe som gjør behovet for søvn mindre, mens kortisolnivåene øker, noe som gir mer kraft og energi til å gjøre ting.

Kurven som gradvis har gått oppover siden vinteren, når sin kulminasjon nå.

Der vi om vinteren ventet, reflekterte, satte intensjoner og begynte planleggingen av hva vi skulle manifestere i denne vekstsesongen, er vi nå endelig for fullt i den ekspansive, maskuline fasen hvor tanker erstattes av handlekraft.

Juni er måneden vi faktisk er ment til å gjøre noe.

Takk og pris.

Sommeren er varmens, solens og ildens sesong.

Flammene setter fyr på oss og vekker cellene våre til live.

Men denne kraften kan også være overveldende.

Du kan plutselig begynne å kjenne på rastløshet.

Et behov for å bevege deg.

En trang til å gjøre noe - selv om du kanskje ikke helt vet hva - som fort kan utvikle seg til kløe på innsiden av huden og en følelse av å frustrasjon hvis du ikke vet hvor energien skal kanaliseres.

Her ligger kjernen.

For en brå influks av energi kan fort bli et problem i en kultur som forteller oss at vi skal fungere jevnt og forutsigbart som maskiner.

Når kroppen din ber deg om å løpe, er det vanskelig å sitte i ro på et kontor.

Når du ikke har fått utløp for energien på dagen, er det vanskelig å finne søvnen om natten.

Kroppene våre er skapt for bevegelse, og ingen sesong inviterer til det mer enn denne.

Men siden vår moderne kultur har gjort oss fullstendig avkoblet seg fra de normale svingningene i naturens sykluser, vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med den ekstra energien.

Når livskraften sykeliggjøres og ilden ikke får et sunt utløp, begynner flammen å leve sitt eget liv.

Det føles ubehagelig.

Flammer kan, hvis de ikke blir gitt riktige forhold for å brenne, vende seg innover mot seg selv og utvikle seg til inflammasjon. Eller de kan vokse uhemmet, og utvikle seg til å bli en ukontrollert lyngbrann.

Dette er de to store fallgruvene ved denne sesongen.

Betennelsesflammen

Betennelsen oppstår når energien ikke har noe sted å gå.

Vi lever i en tid hvor vi aldri har vært mer mentalt stimulert, samtidig som vi aldri har vært mindre fysisk stimulert.

Nervesystemet vårt er utviklet for jevnlig bevegelse, men våre naturlige bevegelsesmønstre er erstattet med lange sammenhengende timer i en stol, avløst av mer stillesitting i sofaen om kvelden.

Spenningen mellom vårt naturlige behov og vår tillærte oppførsel blir ekstra merkbar når livskraften når sitt høyeste nivå.

Da nervesystemets naturlige måte å få avreagert og forløst stressresponser og overflødig energi uteblir - nemlig ved å løpe, danse, riste på kroppen eller gjøre hardt fysisk arbeid - hoper energien seg opp og skaper uro.

Så feiltolker vi uroen som ubehag og angst, og forsøker å distrahere oss selv bort fra det.

Vi oppsøker verktøy som skal hjelpe oss å roe ned, som meditasjon eller avslapning. Men dette ikke gir kroppen det den egentlig ber om.

Eller så tyr vi til det de fleste av oss vanemessig gjør når kroppen sender oss signaler vi helst ikke vil forholde oss til:

Vi rekker etter telefonen.

Når betennelsesflammen begynner å slå rot i kroppen, forsterker vi problemet ved å forsøke å distrahere oss selv bort fra ubehaget.

Det er her sosiale medier virkelig tar kontroll over livet ditt.

Det du tidligere tenkte var litt uproblematisk scrolling nå og da, utvikler seg til en total avhengighet, eller nærmere bestemt en besettelse.

Den indre uroen - den småputrende kraften som aldri får utløp - utspiller seg som konstant sjekking av de samme tre appene på mobilen og en åpen kanal til en endeløs strøm av inntrykk.

Scrollingen gir noen øyeblikks bedøvelse fra ubehaget du kjenner ved å undertrykke energien inni deg, mens den generative livskraften fisler ut og omdannes til bylleverk.

Resultatet blir enda mer frustrasjon, en kropp på høygir og en skam som kommer når man føler man kaster bort tid som burde blitt brukt til noe - hva som helst - annet. Apati og prokrastinering kan ende opp med å bli vante gjester, kombinert med negativt selvsnakk og tvil omkring man i det hele tatt evner å gjøre noe som helst.

Lyngbrannen

Der betennelsesflammen vender seg innover, vender lyngbrannen seg utover.

Er det ett ord som kjennetegner denne kraften, så er det frenetisk.

Dette er sånn det ser ut når strømmen av energi, i en slags ekstrem utgave av sommer-FOMO, tar form som overgjøring, overhandling og overaktivisering.

Hver dag skal fylles til randen.

Hvert øyeblikk skal fotograferes, deles og brennes inn i minneboken.

Hver handling inngår i et endeløst maraton, der alt handler om å skynde seg videre til den neste tingen som skal sørge for at dette blir den beste sommeren noensinne.

Behovet for å få hvert øyeblikk til å telle kan være kilde til en helt egen form for utmattelse.

Kapitalismens imperativ om individuell selvrealisering kombinert med trangen til å maksimere hvert sekund, gjør lyngbrannen til en tvangsmessig kraft som stadig presser oss videre for å utnytte sommeren til det fulleste.

Fram til ilden brenner ut og etterlater oss som svart kull en gang rundt midten av august.

I sin kjerne er denne villflammen en fryktbasert energi.

Frykten for å gå glipp av den beste tiden og ikke utnytte disse verdifulle ukene godt nok.

Vi vet jo så inderlig vel at sommeren er kortere enn vi tror.

Vi vet at livet er kortere enn vi tror.

Dagene forsvinner som sand gjennom fingrene.

Og vi prøver å motvirke den følelsen ved å presse så mye innhold som mulig inn i hver eneste dag.

Vi fyller på med aktivitet og opplevelser for å overbevise oss selv og andre om at vi tok for oss av livet med begge hender.

Resultatet blir performativt og oppjaget. Og i jaget etter gjøring, går vi paradoksalt nok glipp av det vi egentlig lengter etter:

Tilstedeværelse.

Det er tilstedeværelse som gir mening og farge til tilværelsen.

Det er når vi overgir oss til øyeblikket at vi kan sanse livet med hele kroppen.

Og det er også da vi kan stagge følelsen av at tiden løper fra oss.

Når vi stadig jager, løper tiden alltid fortere.

Når vi stopper opp, kommer den oss i møte.

Ironisk nok er det når vi gjør mindre - og tillater livet å skje med oss - at verden åpner seg opp.

Mens jo mer vi prøver å fylle tiden med opplevelser som kan krysses av i bokser, dokumenteres med bilder og deles på sosiale medier, jo mer forsterker vi - paradoksalt nok - følelsen av at tiden fordufter.

Som vanndamp på varm asfalt etter et regnskyll.

Både betennelsesflammen og lyngbrannen er naturlige reaksjoner på hva som kan skje når livskraften inni deg ikke har et utløp.

Når den ikke kanaliseres i noe konkret eller får lov til å brukes med et fokus.

Når du ikke vet hva du skal gjøre eller hva du har lyst til å bruke overskuddet til.

Når du ikke klarer å være til stede nok i kroppen til å kjenne hva den egentlig ber deg om.

Dermed får den vanvittige skaperkraften ikke noe sted å gå, og muligheten til å virkelig dra nytte av denne sesongen går til spille.

Disse to flammene har også en annen ting til felles:

Ilden brenner uten oksygen.

Det er aldri noen luft.

Aldri pauser. Aldri tid til å faktisk nyte det som skjer, eller tillate kroppen å hente seg inn.

Og dermed står vi ved den viktige nøkkelen for å mestre den sterke energien i denne sesongen:

Ilden må få brenne friskt og sunt - og den må få oksygen.

Vi er skapt for å ta de tyngste løftene, det hardeste arbeidet og de lengste dagene nå. Kroppen vår lengter etter utfordringer og utfoldelse.

Men selv i den mest intense perioden av året trenger vi perioder med hvile.

Det er i de svale sommerkveldene når skyggene strekker seg lange, at vi finner rommet til å koble oss sammen med hverandre og samles rundt langbordet.

Det er i skyggen av treet vi slapper av etter en intens formiddagsøkt i hagen.

Selv i tidligere tiders jordbrukssamfunn, hvor hardt fysisk arbeid på jordene og slåttemarkene var det som preget sommeren for de fleste, kjente man viktigheten av pausene.

Av de rolige morgenene hvor hele verden var en kakafoni av fuglesang og lukten av morgendugget gress.

Av luren midt på dagen hvor man fikk en sjanse til å trekke seg unna solens mest skoldende varme.

Av de gode samtalene og magiske øyeblikkene rundt enkle og nærende måltider, hvor nettene var så korte at kveldene føltes endeløse og uendelig skjøre på samme tid.

Her ligger skjønnheten og den sanne verdien i livskraftens høytid:

Gaven i å fylle ytterpunktene fullt ut, og la flammen ta deg dit den ønsker å ta deg.

Tillate deg selv å la kraften bruse i årene dine det ene øyeblikket, og rolig sildre i det neste.

La deg selv være foranderlig, intens, oppslukt og til stede i sannheten om hvert eneste øyeblikk.

Stole på at når initiativet og energien faktisk kommer, så er det trygt å la den få utløp.

Sørge for at du faktisk har noe å bruke energien på - noe som er verdt tid og dedikasjon - istedenfor å trekke deg selv tilbake og la kraften gå til spille.

Et sunt bål er kraftig, men det er aldri statisk. Flammen slynger seg alltid i nye retninger og nye mønstre.

Ikke la deg bli skremt av rutiner som endrer seg, nattesøvn som uteblir eller den uvante uroen inni deg, men la kroppen din få lov til å ta styringen så den kan åpne seg for sesongens spesifikke medisin.

Kroppen din lengter etter å bli brukt.

Den lengter etter å føle seg levende.

Og dette er tiden for det.

Nå må vi må bli gode voktere for ilden.

Vi må sørge for at bålet får nok brennmateriale så den brenner friskt og rent - det vil si: gi ilden et fokus og et reelt utløp som kan strekke og teste oss.

Og samtidig sørge for at den får nok oksygen, slik at den ikke kveles eller blir til en ulmende glohaug som sprer seg langs bakken.

Det er en evne å passe på ilden.

En evne som må trenes på, gjennom daglig repetisjon. En evne vi som moderne mennesker delvis har glemt, og som må gjenerindres.

Først og fremst er denne tiden en tid for skapelse.

Du blir utstyrt med mer energi fordi den skal brukes.

Det er en tid for bygging, vekst og utvidelse.

Vi blir invitert til å strekke oss litt lenger. Vokse litt større. Drømme litt villere.

Slippe kontroll og rutiner, og våge å gjøre mer enn vi har gjort fram til nå.

De kanskje viktigste spørsmålene å stille seg selv er:

Hva ønsker å bli født gjennom meg i denne sesongen?

Hva ønsker jeg å dedikere energien min til?

Hva er bålet jeg ønsker å nære?

Noen konkrete råd:

• Tren på å kjenne igjen livskraften i kroppen din. Når er rastløsheten og uroen du kjenner simpelthen ubrukt energi? Har kroppen din egentlig bare lyst til å bevege seg? Eller har du behov for å skape noe istedenfor å konsumere?

• Øv på å gjenkjenne betennelsesflammen og lyngbrannen som fysiske følelser i kroppen. Når griper du etter telefonen, og hva er det som gjør at du gjør det? Når tar du deg selv i å tenke mer på den neste tingen du skal gjøre, istedenfor å være til stede og nyte det du faktisk holder på med? Hvordan kan du la hodet ta litt mindre plass og gi kroppen mer rom til å sanse og utfolde seg?

• Sett ekstra strenge grenser for mobilbruk denne sommeren (det trenger i hvert fall jeg å øve meg på). Normaliser å ha den et annet sted enn i lommen. Ikke la den være tilgjengelig hele tiden. Ikke ha den ved siden av deg i sengen. Slett appene som suger mest energi. Når du kjenner en dragning mot telefonen uten at du egentlig har noe der å gjøre, gjør noe fysisk i stedet.

Å følge med på årets jordbruksforhandlinger har føltes litt som å være plassert i eventyret om keiserens nye klær.

(Denne kronikken ble først publisert i Nationen 3. juni 2026. Les artikkelen her.)

Der folkene rundt keiseren utbrøt «Hvilket mønster! Hvilke farger! Hvilken kostbar drakt!» om det «usynlige» stoffet som slett ikke var der, har media og de involverte partene i jordbruksforhandlingene i samlet kor sagt «Hvilket løft! Hvilken jamstilling! Hvilken tetting av inntektsgap!»

Akkurat som folket rundt keiseren ikke turte å si den åpenbare sannheten, nemlig at keiseren var naken, virker det som at også vi lider under en kollektiv vrangforestilling.

Jeg snakker selvfølgelig om det faktum at den såkalte «jamstillingen» mellom bønder og andre grupper er nøyaktig like virkelig som keiserens usynlige stoff. Altså ikke i det hele tatt.

For alle som fikk med seg bondeopprøret og den flere år lange tallgrunnlagskampen, er den manglende jamstillingen ingen overraskelse. Det var nettopp det hele saken handlet om: Ærlige tall.

Det fikk vi som kjent ikke.

Likevel snakker nå et samlet pressekorps om jordbruksforhandlingene som om det motsatte var tilfelle – ja, som om det slett ikke er noen problemer ved måten bøndenes inntekt regnes på, og at man nå faktisk kan sammenlikne bønder med andre yrkesgrupper.

I Klassekampen for eksempel, skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen: «Stortinget vedtok at inntektene skulle jevnstilles. Årets avtale (…) betyr at målet nås i 2027.» Han gjentar i samme åndedrag den offisielle fortellingen om at en gjennomsnittlig bondeinntekt er anslått til 655.300 kroner mens lønn for sammenliknbare lønnstakere er 718.600 kroner.

NRK skriver på sin side, i en nyhetssak med tittelen «Tetter inntektsgapet mellom bønder og lønnstakere», at staten la 460 millioner kroner ekstra på bordet i forhandlingene, og at dette er «nok til å tette inntektsgapet mellom bøndene og lønnstakerne.»

Til og med landbrukets egen avis, Nationen, rapporterte om at bøndenes krav skulle være «nok til å tette inntektsgapet og deretter løfte bøndenes inntekt like mye som andre arbeidsfolk.» I samme avis skriver Anne Ekornholmen at «460 millioner kroner i forhandlingsgevinst betyr at inntektsgapet skal være tettet, justert for overproduksjon, i løpet av 2027.»

Alle disse tungtveiende nyhetspublikasjonene skriver om saken som om inntektsgapet er objektivt sant, og som om vi står på kanten av reell jamstilling. Det ingen av dem klarer å nevne, er at hele grunnlaget for denne såkalte jamstillingen bare er tull.

For hvilken lærer blir forventet å dekke utgifter til skoledatamaskiner og vedlikehold av skolebygninger fra egen inntekt - uten at dette skal regnes med - slik bønder blir forventet å bruke sine egne penger på å betale for vedlikehold av driftsapparatet sitt?

Og hvilke sykepleiere, barnehageansatte eller industriarbeidere ville akseptert å få utbetalt 20% mindre enn det som stod på lønnsslippen, som straff for at man ikke arbeidet effektivt nok, slik bønder blir forventet å akseptere en 20% normering?

Det feile tallgrunnlaget skjuler sannheten om at det reelle inntektsgapet ikke er 63 000, men 471 000.

Vi har en massivt underfinansiert landbruksnæring, og bønder blir på sektornivå utsatt for systematisk sosial dumping i statlig regi. Det er den ekte virkeligheten.

Tallene som viser at bønder nå skal tjene omtrent det samme som andre yrkesgrupper, er reinspikka tull, løgn og bedrag. Men alle rapporterer om det som om det var sant.

Dermed har vi et enormt problem.

Konsekvensene ved å viderefortelle dette eventyret begynner allerede å fortone seg.

Arild Rønsen stilte for eksempel i sin spalte i Klassekampen dette spørsmålet: «Er kokken mindre verdt enn bonden?» Han skriver at bonden i snitt «i det minste tjener 580.000 – som er mye mer enn hva veldig mange «andre» tjener.»

Og her ligger problemet. Når vi så inderlig vel vet at tallgrunnlaget er feil, men det likevel får lov til å stå uimotsagt, er det dette som blir virkeligheten. Hva vil det ha å si for det norske folks holdning overfor landbruket og bønder, når mange allerede opplever dyrtid og økende ulikhet?

Det er jo bare å forvente at staten selv snakker om saken som om keiserens klær er ekte. De ønsker jo å framstille dette som virkelig.

At jordbrukets forhandlingsparter også snakker som om jamstillingen er innenfor rekkevidde, er også til en viss grad forståelig, tatt i betraktning at man er nødt til å godta statens spilleregler for å i det hele tatt få lov til å sitte ved forhandlingsbordet.

Men mediene? Som framfor noen har et samfunnsansvar for å bidra til folkeopplysning, avsløre usannheter og avdekke maktmisbruk og urett? At de leker hviskeleken og ukritisk videreformidler den samme fortellingen staten så gjerne ønsker at folk skal tro på, er helt uakseptabelt.

Når den fjerde statsmakt sluker agnet og gulper opp den samme fortellingen, blir ethvert forsøk på å komme fram med sannheten torpedert. Vi må kunne forvente en langt mer kritisk presse og et bedre journalistisk håndverk enn dette.

Forrige uke var det unntakstilstand her i heimen: En insisterende forkjølelse gjorde at stort sett hele uken ble tilbragt på sofaen.

Mellom hodepine, tette bihuler og usannsynlige mengder snørr (hvordan kan det egentlig komme så mye snørr ut av en så liten nese?), pløyde jeg og Kjetil oss gjennom Smaken av Italia - matprogrammet der Stanley Tucci reiser gjennom Italia.

(Stanley Tucci er han søte høyre hånden til Meryl Streep i The devil wears Prada og er en av mine yndlingsskuespillere. Med et veldig sympatisk vesen og stor entusiasme for mat, passer han usedvanlig godt til å lede et matprogram.

Første sesong av programmet ligger tilgjengelig for strømming på NRK. Deretter må du være litt mer ressursfull for å finne resten av sesongene fordi CNN hoppet av etter andre sesong og National geographic tok over produksjonen. De siste sesongene kan ses på Disney+ (mens sesong 2 vet jeg ikke hvor er - tips mottas med takk).)

Hva er det med matprogrammer?

Det er i seg selv noe ekstremt tilfredsstillende ved det å se god mat og gode råvarer i sakte film på en stor skjerm i fine farger, særlig akkompagnert med deilige lyder av “ah”, “hmm”, “klunk” og lyden av kniver mot skjærebrett av tykt heltre.

Men det var noe mer med denne serien som nesten gjorde meg rørt, og som jeg måtte stoppe opp og tenke litt over for å finne ut av hva det egentlig bestod i:

Det var dedikasjonen og lidenskapen menneskene i serien hadde til sine ekstremt snevre felt.

Bare tenk på hvor glad du må være i ost for å gidde å vie hele livet ditt til å perfeksjonere kunsten å lage parmesan.

Eller hvor lidenskapelig opptatt du må være av skinke for å gidde å bli ekspert på én spesifikk skinketype og bruke all din tid på å begeistret framsnakke de ulike smaksprofilene i de ulike stykningsdelene av skinken.

For ikke å snakke om dedikasjonen du må ha for å gidde å bygge opp en hel restaurant, et helt livsverk, ene og alene på konseptet “innvoller”.

Det er noe ved denne evnen til å vie seg til noe veldig veldig spesifikt, ja, nærmest som en besettelse, som fascinerer meg dypt og inderlig.

Kanskje særlig fordi jeg overhodet ikke er sånn selv.

Mange brikker falt på plass da jeg begynte å sette meg seriøst inn i astrologi for et års tid siden (en utdannelse som for øvrig så langt har vist seg å være en av de beste investeringene jeg har gjort). Særlig da jeg så hvordan de ulike aspektene ved psyken min (planetene) plasserer seg innenfor de tre såkalte astrologiske modusene: Kardinal, fast og bevegelig.

All energien min (bortsett fra Pluto, som til gjengjeld også er den mest ustabile av planetene), er initierende og bevegelig. Det er praktisk talt ingenting i kartet mitt som representerer stabilitet eller opprettholdelse.

Dette kommer til uttrykk ved at jeg er en sånn person som elsker å sette i gang til eller transformere noe gammelt til noe nytt.

Jeg elsker det nye eventyret. Gnisten ved en oppstart og lukten av uforløst potensial.

Og jeg elsker å se hva som har utspilt sin rolle og som trenger alkymisering, videreutvikling eller rett og slett bare en verdig avslutning slik at vi kan gå i gang med neste kapittel.

Men alt det imellom?

De endeløse dagene med rutine, fokus, vedlikehold og jevnt og trutt arbeid? Med å virkelig dedikere seg til å perfeksjonere noe?

Næh.

Jeg har aldri hatt tålmodighet for det.

Jeg har aldri vært en som har blitt motivert av å stå opp til samme tid, gå til det samme kontoret og gjøre de samme oppgavene dag etter dag.

Tanken på å skulle drive på med én ting resten av livet gir meg alvorlig åndenød og følelse av å være stengt inne i et veldig trangt rom.

Og etter å ha lært stadig mer om min psykiske arkitektur, har det blitt skapt enda litt mer rom i meg til å akseptere at det er bare sånn det er.

Det er faktisk helt greit.

Jeg er ikke sånn som de ostemakerne i den serien.

Kommer aldri til å bli det.

Men nettopp det at vi er forskjellige, gjør at jeg verdsetter dem enda mer.

For verden trenger alle de folkene som møter opp dag ut og dag inn, og som har tålmodighet, begeistring og dedikasjon for akkurat sin spesielle ting her i verden.

Verden trenger folk som elsker å bli flink til å lage ost, eller som får sommerfugler i magen av å dra på jobb og tegne brokonstruksjoner, eller som kan bruke en hel dag på å perfeksjonere strofen i et dikt.

Vi trenger alle dem som har en gave som er så snever og så spesifikk at nesten ingen andre kunne ha gjort den.

For uten dem, ville akkurat den tingen sannsynligvis ikke eksistert.

Og hvis ikke akkurat de hadde fulgt kallet sitt og levd ut den indre drivkraften de kjente på, så ville hele verden vært så utrolig mye fattigere. Vi ville for eksempel ikke hatt parmesan, eller parmaskinke, eller restauranter som lagde deilig mat av innvoller.

Det er akkurat det den regenerative revolusjonen dreier seg om:

At hver og en av oss blir mer av den VI er ment å være og slutter å late som om vi er slik som alle andre eller prøver å presse oss inn i en form som ikke er skapt for oss.

For det er en grunn til at vi er forskjellige. Det er en grunn til at vi har så vidt ulike ting å by på.

Vi har alle ulike forutsetninger. Ulike evner. Ulike ting som vekker gnisten i magen eller holder oss våken om natten. Det er ikke tilfeldig. Det er universet som forteller oss hva vi er skapt for å gjøre, sånn at vi kan fylle den funksjonen vi er ment å ha.

Og revolusjonen er helt avhengig av at hver enkelt av oss gjør det vi er skapt for.

At vi overgir oss til kallet og tør å ta plass som den puslespillbrikken vi er skapt for å være, med våre unike utstikkere, farger og rare former.

Bare slik kan hele puslespillet kan passe sammen, og bare slik kan vi jobbe i fellesskap for å få til samfunnsendringen vi trenger å skape.

I dette skjæringspunktet møter personlig selvutvikling global samfunnsrevolusjon.

Noen av oss er ikke skapt for å stå på barrikadene eller lede folk.

Faktisk tror jeg de færreste er skapt for det.

Og det er helt greit.

Det er faktisk perfekt.

For verden har kanskje aller mest behov for dem som bare har lyst til å fokusere fullt og helt på den éne tingen de syns er aller mest spennende her i livet.

Uten å nødvendigvis stikke seg så mye ut, ta så mye oppmerksomhet eller engasjere seg i den store verden.

Dem som gir sitt bidrag gjennom daglig dedikasjon, gjennom enkelt og givende arbeid, eller gjennom å opprettholde og vedlikeholde alt det som stadig bygges.

Verden trenger dem som fokuserer på å holde grunnmuren stabil.

Kanskje ser det ikke så spektakulært ut, men det er alle disse som sørger for at verden ikke raser sammen.

Så dette er min ode til ostemakeren.

Mitt kjærlighetsbrev til byråkraten.

Min hyllest til bøndene, ingeniørene, urmakerne, vaskehjelpene og alle andre som arbeider med noe som stort sett handler om å tålmodig og dedikert gjennomføre de samme oppgavene og utrettelig legge ned timene hver eneste dag, dag ut og dag inn.

Jeg er overhodet ikke en sånn person selv.

Men takk og pris for at de finnes.

Kanskje du er en av dem?

Disse epostene kommer til å komme i begynnelsen av hver måned, og går bare ut til deg som er abonnent (de blir ikke synlig for alle på substack).

Hvis du vil melde deg av de månedlige oppsummeringene, eller hvis du kanskje bare ønsker å motta månedlige oppsummeringer og ingenting annet, kan du endre innstillingene dine her.

I disse brevene vil jeg skrive litt om hva som har skjedd den siste måneden og tipse om månedens beste poster.

Mai 2026

Den store tingen som skjedde i mai for meg personlig var åpenbart at jeg begynte å substacke. Regenerative refleksjoner er stedet hvor jeg kommer til å samle alle mine tekster framover, og vil heretter være mitt fokuspunkt for kreativ utfoldelse. Og du er med helt fra begynnelsen!

Jordbruksforhandlingene er en årlig hendelse som opptar meg litt mer enn gjennomsnittspersonen. En av de første tekstene jeg delte på substack var denne kronikken jeg hadde på trykk i Klassekampen 15. mai. Hvis du har lyst til å forstå mer av hva som er galt med dagens landbrukssystem, og hvorfor vi stadig får færre og færre bønder, anbefaler jeg denne teksten. Den kan også være god å sende til en venn som er interessert i lære mer om norsk mat (jeg har mottatt flere meldinger fra folk som sier de har endret synet sitt på landbrukspolitikk etter å ha lest denne!).

Månedens lengste tekst (når jeg tenker meg om, antakeligvis den lengste teksten jeg har skrevet siden jeg skrev masteroppgave for ti år siden) var denne:

Her går jeg gjennom fem grunnsetninger, eller prinsipper, for den nye økonomien vårt regenerative samfunn trenger:

1. Sirkulasjon er liv.

2. Mangfold gjør oss sterkere.

3. Vi er skapt for samarbeid.

4. Rikdom er å dele.

5. Alt starter med hvile.

Denne teksten var spennende og utfordrende å skrive. Jeg ville teste min egen tålmodighet, og det klarte jeg. En verdifull og ekspansiv øvelse, særlig i å gi slipp på egen perfeksjonisme.

Noe annet spennende som skjer i livet mitt for tiden, er dette:

I flere år har jeg gått svanger med ideen om å etablere en folkefinansiert organisasjon som kan jobbe med å kjøpe opp gårder og ta dem tilbake i kollektivt eierskap. Ideen ble født ut av min egen erfaring med småbrukslivet, samt observasjonen av at det fins utrolig mange gårder der ute som ikke blir drevet samtidig som det fins massevis av folk som ikke får tilgang til gård.

Vi har vært en gruppe som har jobbet med denne saken i et års tid, og nå begynner det å skje mange spennende ting. I denne posten kan du lese litt mer om hva som foregår.

Den siste teksten jeg vil nevne, er denne personlige teksten:

Den handler om hvor jeg er i livet for tiden. Om følelsen av å kjenne seg gammel. Om bitterhet og tvil, og om å være ærlig med seg selv. Og litt om astrologi, for dem som er interessert i slikt.

Housekeeping

For å skape litt orden i kaoset har jeg laget ulike kategorier for tekstene. Disse kategoriene er foreløpig landbruk (om landbrukspolitikk og regenerative matsystemer), økonomi (om antikapitalisme, regenerativ økonomi, arbeid, fritid, og verdier) og dagbok (personlige refleksjoner og ting som skjer i mitt eget liv).

Kategoriene gjør at du som abonnent kan velge de temaene du er mest interessert i. Det kan du altså gjøre på denne siden. Etter hvert som flere tekster blir til, vil det antakeligvis komme flere kategorier.

6,5%

Jeg har et mål om å finne ut av om skrivingen min kan utgjøre en inntekt for meg. Drømmen min er å kunne dedikere mest mulig tid til å utvikle ideer og dele tanker om den regenerative revolusjonen. Da jeg gikk i gang med dette, tenkte jeg at ingen ville være interessert i å betale meg penger for å bare snakke om ting jeg er interessert i. Derfor har jeg blitt utrolig varm om hjertet av å se at flere har valgt å donere summer, ofte flere hundre kroner.

I mai (riktignok bare fra midten av mai, da substacken ble publisert) har folk donert penger tilsvarende en 6,5% stilling. Det tenker jeg er en fantastisk start. Og så er jeg spent på å se om denne prosenten kan øke i månedene som kommer, og om folk vil velge å fortsette å donere selv når de ikke er nødt til det.

Takk for at du følger med, og god juni!

-Mari

Vi blir fortalt at arbeid er veien til frihet.

Dette blir framstilt som en nærmest udiskutabel sannhet.

Uansett hvem du spør - ytre venstre, ytre høyre, fagbevegelsen, feminister eller det politiske sentrum - er svaret det samme:

Arbeid, altså lønnsarbeid, er et ubestridelig gode, og vi bør alle jobbe fulltid.

Det å ha en jobb omtales som nøkkelen til selvstendighet, trygghet og mening. Med arbeid blir du en produktiv og nyttig samfunnsborger som bidrar til fellesskapet. Du får inntekt og kan ta vare på deg selv.

Synet vi har på lønnsarbeid i dag er et resultat av en vellykket indoktrinering som har vart i århundrer, og som (selvfølgelig) er fullstendig sammenvevd med kapitalismens framvekst.

Vi kan ikke forstå samtidens positive syn på arbeid uten å forstå det dominerende narrativet og det eksisterende systemets avhengighet av at vi ser på arbeid som -nettopp - et gode.

Kapitalismen kan nemlig ikke fungere med mindre en stor andel av befolkningen er i lønnsarbeid.

Og kapitalistene hadde ikke kunnet akkumulere stadig flere verdier dersom de ikke hadde kunnet utnyttet andre folks arbeidskraft og høstet av verdiene arbeiderne skapte.

De rike og mektige er altså helt avhengige av at kulturen vår ser på lønnsarbeid som normalt, legitimt og ettertraktet - framfor tvangstrøyen det faktisk er.

Og siden de herskendes tanker blir de herskende tanker, er det heller ikke annet å forvente enn at arbeid i dag blir sett på som godt og naturlig, ja, ikke en gang et valg, bare en selvfølge.

Men ser vi historisk på det, har lønnsarbeid ikke alltid blitt sett på som naturlig eller selvfølgelig. Tvert imot ble arbeidsregimet slik vi kjenner det, møtt med sterk folkelig motstand og opprør. Og det skulle ta mange generasjoner med massedrap og voldelig disiplin å banke motstanden ut av folk.

Da lønnsarbeid begynte å bre om seg fra 1500-tallet av, var dette nemlig ikke som følge av en naturlig utvikling eller troen på framskrittet.

Det var et resultat av organisert vold og maktmisbruk.

På denne tiden var nemlig den herskende klassen - landeierne, adelskapet og borgerskapet - i en historisk svak posisjon, og de var desperate etter å få tilbake kontrollen.

Dette var perioden etter føydalismen.

Det som flere historikere omtaler som en glemt gullalder.

Folket, bøndene, hadde på 13- og 1400-tallet gjort opprør mot landeierne og adelskapet i store deler av Europa, og hadde klart å avskaffe føydalismen og kjempe fram bedre sosiale vilkår og rettigheter.

Mye takket være konsekvensene av svartedauden - som gjorde at tilgangen på land ble bedre og arbeidskraft ble mer etterspurt - kunne vanlige folk organisere seg for å kreve bedre lønninger, flere fridager, kortere arbeidstid, bedre tilgang til allmenningene, billigere mat og mer frihet til å bestemme over eget liv.

Istedenfor under føydalismen, hvor folk måtte svare til en landeier og måtte gjøre pliktarbeid eller betale en del av avlingene sine i skatt, og også måtte be om lov til å kunne gifte seg (som ofte innebar å betale en avgift), hadde folk nå mer makt til å påvirke både samfunnet og sine egne liv.

Folkehelsen og ernæringen ble bedret, og levealderen gikk opp.

Perioden mellom 1350 og 1500 utgjorde en velstandsperiode uten sidestykke for vanlige mennesker i store deler av Europa. En sosialistisk storhetstid.

Og ingen snakker om den. Selvfølgelig. Det har vært en periode som i stor grad har blitt utelatt fra historiebøkene.

Årsaken er enkel:

Hadde man husket denne gullalderen og hvor vellykket denne perioden var i å bidra til sosial velstand og utvikling for folk flest, hadde man ikke kunnet legitimere perioden som kom etterpå: Den voldelige innføringen av tvunget lønnsarbeid, med påfølgende enorme sosiale lidelser.

Det er mye bedre for kapitalistene å fortelle en historie om at det var den tidlige kapitalismen og industrialiseringen som kom og avskaffet føydalismen og frigjorde folket. Men sannheten er egentlig helt motsatt.

Det var folket som frigjorde seg selv fra føydalismen og organiserte seg for å skape et mer rettferdig samfunn, og disse framskrittene ble etterpå knust i et nådeløst tilbakeslag som var den spede begynnelsen på systemet vi kjenner i dag.

Dette var det som hendte:

Rundt 1500 hadde den herskende klassen begynt å bli mektig lei av at folket tok seg til rette og at privilegiene de rike hadde vært så vant med, smuldret opp.

Dermed gikk startskuddet for det som skulle bli den mørke perioden som skulle lede fram mot dagens system. Og startskuddet gikk med den såkalte enclosure-prosessen.

Enclosure, forstått som inngjerding eller avgrensning, er noe vi først og fremst forbinder med England (hvor bevegelsen var mest ekstrem), men som hadde sine paralleller i store deler av Europa.

Enkelt sagt gikk de rike sammen om å stjele folkets arealressurser ved å jage bort eller drepe bønder, brenne landsbyer og ødelegge marker, og samtidig fysisk gjerde inn større og større landarealer som ble privatisert og beskyttet med makt.

I et orkestrert samspill mellom landeiere og styresmakter, sørget man samtidig for å innføre nye lover som beskyttet disse stjålne områdene juridisk, og ivaretok de nye “landeiernes” rett til arealene. I Englands tilfelle var dette særlig enkelt, hvor landeierne i stadig større grad også var de samme som styrte parlamentet. Adelskap og styresmakter ble dermed en og samme ting.

I praksis ble vanlige mennesker brutalt frastjålet eiendommen sin, og med det også fratatt alle muligheter til å sikre sitt eget livsopphold.

Fram til dette hadde folk flest stort sett levd av selvberging (subsistence farming). De hadde hatt tilgang på det de trengte for å overleve og klare seg selv, med dyrket jord, beitemark og tilgang på fellesarealer - eller allmenninger - som ble kollektivt forvaltet og høstet. Folk organiserte seg i landsbyer og ulike former for fellesskap, og selv om livet selvfølgelig ikke var noen dans på roser eller folk levde i overflod, hadde man stort sett nok og var i stand til å hjelpe hverandre.

Trengte man ekstra inntekt, tok man gjerne lønnet arbeid innimellom, eller solgte varer man hadde til overs, men fast lønnsarbeid var overhodet ikke vanlig.

Nå var ikke lenger denne levemåten noen mulighet. Og det var selvfølgelig akkurat det de tidlige kapitalistene ønsket.

Enclosure-bevegelsens eksplisitte mål var nemlig å, gjennom landran, frata folk muligheten til å klare seg selv slik at de ble tvunget til å trekke mot byene selge sin egen arbeidskraft til en så lav pris som mulig.

Dette skulle bli motoren for industrialiseringen, som nå var i sin spede start. Og folk fikk ikke noe annet valg enn å bli arbeidsslaver.

Ikke bare ble man fratatt eiendom, fellesskap, jord og alle midler til å klare seg selv, men det ble også bokstavelig talt ulovlig å ikke jobbe. Flere steder ble det innført lover mot landstrykere og fattige, som kriminaliserte hjemløshet, arbeidsløshet eller det å reise rundt uten bevis på at man kunne forsørge seg selv.

Disse reguleringene ble brukt for å disiplinere arbeidskraften, begrense folks mobilitet og straffe fattigdom slik at man ble tvunget inn i arbeid. Enten tok man seg arbeid “frivillig”, eller så ble man dømt til straffarbeid. Arbeide skulle man uansett.

Dette skjedde selvfølgelig ikke uten motstand.

Omfattende folkelig opprør, som regel bondeopprør (siden folk flest var bønder) spredte seg over hele Europa. Men disse ble brutalt slått ned på.

Det mest blodige eksempelet finner vi i Tyskland, hvor 100 000 bønder ble slaktet ned i 1525.

Men liknende massakrer kan vi finne i England, Frankrike, Italia og flere andre steder.

Hekseprosessene, med tortureringen, hengingen og brenningen av tusenvis av kvinner som motsatte seg de nye patriarkalske og kapitalistiske samfunnsstrukturene, ble også et grusomt eksempel på hvordan opprør ble systematisk slått ned på.

Millioner av mennesker over hele kontinentet ble i århundrene etter 1500 drept eller fordrevet fra hjemstedene sine og ble for første gang i historien helt systematisk, i stor skala, nektet tilgang til helt grunnleggende ressurser for å overleve. Det var en humanitær katastrofe uten sidestykke, som antakeligvis kan kalles det mørkeste kapittelet i Europas historie.

Dette var starten på kapitalismen. Ikke den rosenrøde fortellingen man får høre om framskritt og håpet om en bedre verden muliggjort av industrialisering og økonomiske framskritt. Men en fortelling om vold, makt og undertrykkelse.

Hele denne prosessen tok hundrevis av år, og det var først på 1800-tallet man kan anse den som ferdigstilt.

Nå hadde selvfølgelig de europeiske stormaktene forlengst funnet en vellykket modell for kontroll og utnyttelse som de kunne eksportere til resten av verden, og dermed ble den storstilte koloniseringen av Asia, Afrika og iverksatt.

Europeere reiste rundt i verden og underla seg hele kontinenter, hvor landran, folkemord og slaveri var hovedelementer.

Men verktøyene ble først utprøvd hjemme, og vi bør aldri glemme at helt vanlige folk i Europa var de første ofrene for koloniseringen og kapitalismen, før oppskriften ble kopiert globalt.

I løpet av disse mørke århundrene ble fattigdom og sult på nytt utbredt, og langt verre enn under middelalderen. Europa led nå under noen av historiens verste sultkatastrofer. Folket var fratatt alle muligheter til å produsere sin egen mat og var overlatt til seg selv. Det store overskuddet av arbeidskraft drev lønningene ned, og folk ble tvunget til å finne dårlig betalt arbeid hvor de måtte jobbe fra morgen til kveld under horrible og helseskadelige arbeidsforhold.

På grunn av dette gikk forventet levealder betraktelig ned i vest-Europa fra 1600-tallet. Som Jason Hickel skriver i boken Less is More om dette temaet, gikk den i England den ned fra 43 år på 1500-tallet til drøyt tretti år på 1700-tallet. I Manchester og Liverpool, som ble de viktigste byene i Englands industrialisering, gikk levealderen ned til vanvittige 25 år. Dette kan ikke kalles noe annet enn en kolossal menneskelig tragedie.

Da den industrielle revolusjonen skylte innover kontinentet for alvor, hadde allerede flesteparten av menneskene blitt fordrevet til byene, og det fantes knapt land som ikke hadde blitt privatisert. Den folkelige motstanden hadde blitt tilintetgjort, de som hadde gjort opprør fantes ikke lenger, og de som fremdeles levde (eller deres barn og barnebarn) var opptatt med å bare klare å overleve under det som var ekstremt krevende forhold.

Kapitalistene hadde vunnet.

Fortellingen om denne perioden har for ettertiden blitt presentert som en fortelling om framskritt.

Industrialiseringen forandret samfunnet fundamentalt.

Vi klarte ved hjelp av maskiner og dampmotoren (og siden forbrenningsmotoren) å begynne å masseprodusere en rekke nødvendighetsgoder i stor skala, og plutselig kunne vi bygge veier, jernbane, store bygninger og flere maskiner.

Vi kunne begynne å bygge et nytt samfunn. Og etter hvert fikk også vanlige folk tilgang på stadig flere ting.

(I hvert fall etter hvert som kapitalister som Ford skjønte at arbeidsfolk trengte bedre lønninger og mer fritid slik at de selv kunne kjøpe alle de tingene de gikk på arbeid for å produsere, noe som sikret ham bedre inntekter).

Men den høye prisen millioner av mennesker måtte betale for å komme dit, blir sjelden snakket om.

Det blir sjelden snakket om det faktum at før år 1500 var lønnsarbeid noe fremmed for de fleste vanlige folk. Noe ingen anså som normalt eller naturlig.

Det blir sjelden snakket om at når sterke krefter kjempet for å gjøre lønnsarbeid til normalen, gjenkjente folk flest dette som slaveri og gjorde motstand med all sin makt.

Og det blir definitivt sjelden snakket om at systemet vi har i dag ikke er et resultat av en lykkelig utvikling som alle ble frivillig med på fordi de så hvor mye bedre “framskrittet” var, men snarere et resultat av en grusom og blodig flere århundrer lang kamp mellom folkemakten og pengemakten, som innebar systematisert landran, juridiske konspirasjoner og voldelig undertrykkelse.

Arbeidslivet vi har i dag, hvor vi selger arbeidskraften og tiden vår simpelthen for å tjene penger til å ha råd til å kjøpe tilbake ting vi trenger for å overleve - ting våre forfedre allerede hadde tilgang på og anså som en naturlig rettighet - er en struktur som ble innført med makt og som våre forfedre kjempet en innbitt kamp mot.

Nå har det blitt så normalisert at ikke bare er vi ikke lenger kritisk - men vi har til og med gjort arbeid til bokstavelig talt den viktigste tingen vi kan holde på med for å vise at vi er gode, nyttige og verdifulle mennesker. Arbeid er blitt et gode i seg selv. Noe vi ikke kan være kritiske til eller stille spørsmål ved.

Dette er kapitalistenes ønskedrøm:

At vi internaliserer det produktivistiske imperativet inn i oss selv og lar det styre våre valg, drømmer og handlinger, slik at vi frivillig velger å utarme våre menneskelige ressurser, ofre våre timer, gi avkall på vår glede og ligge på kapitalismens alter helt til vi ikke har mer blod eller livskraft å gi.

Og med det er indoktrineringen fullendt.

Det er en imponerende prestasjon tvinge en hel verden inn i et arbeidsfengsel og overbevise dem om at de er frie.

Men det har kapitalismen klart.

Kapitalismen forteller oss at vi har all verdens valgfrihet.

Vi kan kjøpe alt vi vil.

Vi kan bli alt vi vil.

Vi kan gjøre alt vi vil.

Men så lenge vi ikke har valgfrihet til å ikke selge vår arbeidskraft til noen andre simpelthen for å overleve, er vi ikke frie.

Derfor innebærer kampen mot kapitalismen og veien mot et regenerativt samfunn at vi tar et oppgjør med de internaliserte narrativene vi opererer ut fra.

Revolusjonen starter med våre egne indre sannheter.

Selve vårt arbeidsbesatte operativsystem må legges under lupen.

Jeg sitter på en solvarm stein i botanisk hage i Oslo og vender ansiktet mot himmelen mens lyden av sildrende vann klukker i bakgrunnen.

Det er siste halvdel av mai, og hele verden føles som den beveger seg i en saktegående forsommerdøs. Ingenting haster, men ingenting føles heller helt ekte. Alt kjennes som om det er litt på avstand - som en drøm, eller som om jeg ser på det gjennom et tykt glass.

Hvor lenge er det siden sist jeg var her nå?

Det må ha vært 2016 eller 2017.

Et helt liv siden. Flere liv siden.

Tiden da hunden min Linus var valp og helt ny i verden, og vi gikk rundt i Oslo sammen og oppdaget alt sammen for første gang.

Nå er det ikke mange ukene siden jeg holdt ham og begravde ansiktet mitt i pelsen hans idet han trakk sine siste pust, nøyaktig på dagen ti år etter at han ble født.

Jeg tenker på alt som har skjedd i løpet av den tiden jeg flyttet fra Oslo.

Hvor mange endringer jeg har opplevd. Hvordan livet mitt har krummet og bøyd seg i de rareste retninger.

Hvor enormt mange versjoner av meg selv jeg har utgravd, oppdaget og forkastet. Som en arkeolog på evig oppdagelsesreise nedover gjennom lagene.

Hvor mange nye retninger jeg har forfulgt og hvor mange drømmer jeg har gitt avkall på.

Akkurat nå føler jeg meg eldgammel.

Som en forstenet statue eller et gammelt tre innerst i en skog som ingen lenger legger merke til. Rundt meg ser jeg ungdommer og nyforelskede par, og det kjennes som om jeg er på en helt annen planet.

Det er noe med å bli minnet på hvem man har vært og hvordan livet en gang har sett ut. Den bittersøte følelsen av hva som en gang var, og hvordan tiden ubunnhørlig forandrer på alt.

Oslo pleier å gjøre det med meg, men for å være ærlig er det også en følelse jeg har kjent på spesielt mye den siste tiden. Og spørsmålene og tvilen har dukket opp.

Flere ganger har jeg tatt meg selv i lure på om jeg har brukt tiden min riktig. Om jeg bruker livet mitt riktig.

En gang var jeg ung og lovende. Jeg kunne gjort alt jeg ville, og verden lå for mine føtter.

Var det egentlig riktig å bruke så mange år på å studere, eller skulle jeg reist rundt og oppdaget verden istedenfor?

Var det riktig å bruke så mye energi på å prøve å redde verden, eller skulle jeg ha vært mer til stede med folkene rundt meg istedet?

Var det dumt å dra hele livet mitt opp med røttene og flytte hjem til Vestlandet etter et spektakulært jordsjelv som forandret alt?

Og når jeg endelig var hjemme, med jobb og egen leilighet, var det dumt å igjen kaste alt det på sjøen for en småbruksdrøm som ikke var bærekraftig?

De siste ti årene av livet mitt har vært en berg-og-dalbane som jeg kanskje ennå ikke helt har skjønt konsekvensene av, eller helt har hatt rom til å prosessere.

Jeg holder fremdeles på å navigere i etterdønningene av alle bølgene som har beveget seg gjennom livet som tsunamier.

En del av meg tviler på om alt var verdt det.

Om det var verdt all bekymringen.

Alt slitet.

Alle pengene.

Alt stresset.

Rundene med utbrenthet og eksistensiell krise.

Arbeidet med å prøve å bygge et nytt liv i ruinene av det gamle, igjen og igjen.

Prisen jeg har betalt for å overkjøre kroppen min og ikke lytte.

Alle gangene jeg har nådd bunnen og har måttet møte meg selv på mitt mørkeste og mest nakne.

Andre folk later til å ha enkle liv.

Liv med stabile jobber, gode inntekter, bolig, fritid, hobbyer, familier og dagligdagse bekymringer.

Det har liksom aldri vært sånn for meg.

Det har alltid skullet være litt vanskelig.

Og de siste månedene har det føltes ekstra vanskelig.

Som om jeg har stanget i veggen om igjen og om igjen, og ikke kommet meg videre.

Som om jeg har sittet fast i en sump og ikke hatt noe annet valg enn å forholde meg til meg selv og alt jeg ikke har villet se på.

Jeg har følt at jeg har hatt en anelse om retningen jeg vil gå, men fremdeles har jeg ikke fått det til. Noe har holdt meg tilbake og spurt, er du helt sikker?

Nylig hadde jeg en lang (lang) samtale med min fantastiske astrologilærer Karen Hawkwood, og hun var snill nok til å påpeke hvordan Saturn akkurat nå holder på å presse på store deler av planetene i fødselskartet mitt.

Det forklarte mye.

Saturn er kanskje, framfor alt, tvilens planet.

Når den dukker opp, stiller den spørsmål ved alt, og det kan fortone seg som et mørkt og ubehagelig teppe som legger seg over hele tilværelsen. Først og fremst tvinger Saturn deg til å gå ansikt til ansikt med virkeligheten slik den er framfor slik du ønsker at den skal være. Og den gir seg ikke før den har fått deg til å endevende alt og lyse opp alle kriker og kroker.

Saturn er også følelsen av å være gammel. Av selvkritikk og tvil rundt egne evner. Av kynisme. Av struktur, disiplin eller ting som er utgått på dato. Den kan også bringe fram sinne mot situasjoner og ting som ikke lenger fungerer.

Alt dette har jeg kjent ekstra mye på i det siste.

Og det kan kanskje høres merkelig ut, men bare det å vite at dette er energier som beveger seg i meg nå, bidrar til å lette på trykket.

Det gjør det ikke behagelig. Men det gjør det mer overkommelig. Og det minner meg på at alt før eller siden går over, også dette.

Det er en av gavene astrologien har gitt meg, etter at jeg så smått begynte å sette meg inn i dette komplekse feltet for et års tid siden. En gave og en mulighet til å lære mer om meg selv som jeg setter utrolig stor pris på.

Å være på besøk i Oslo denne helgen vekket bittersøtheten. Minnene av å være ung, og følelsen av å være gammel.

Men den minnet meg også på at følelsen av å være ung ikke er en alder, men noe man kan kjenne i kroppen når som helst.

For meg handler det om å føle at noe er i bevegelse.

At jeg mestrer og får til ting.

At det er mye som skjer, at jeg har folk å treffe og at jeg kjenner meg ettertraktet.

At jeg kjenner meg hjemme i meg selv og velger det som er bra for meg.

Og en av nøklene til å få til det, er ved å overgi meg til Saturn sin visdom:

Mørket er der av en grunn. Fordi man skal rette søkelyset mot det.

Selv om det er aldri så ubehagelig, setter jeg egentlig stor pris på hva denne planeten har å komme med. For til syvende og sist handler det om sannhet, og sannhet er en kjerneverdi for meg.

Når vi klarer å være sann overfor oss selv og erkjenne virkeligheten som slik som den er, kan vi endelig bevege oss videre.

Så lenge vi lyger for oss selv eller ikke klarer å forholde oss til sannheten, vil vi heller ikke evne å vokse eller tillate det som har utspilt sin rolle å falle fra.

Til syvende og sist har ikke denne energien bare potensial for å være utrolig generativ, men den er faktisk helt nødvendig for videre utvikling.

Og midt i det dypeste mørket og den blåeste melankolien, er det en minst like stor del av meg som sier:

Takk og pris for at alt skjedde akkurat slik det gjorde.

Takk og pris for at de feile tingene ikke funket.

Takk og pris for at jeg mistet det som aldri var mitt i utgangspunktet.

Takk og pris for at jeg mistet veien…

…slik at jeg kunne finne den igjen.